Bår Stenvik

I morra, fredag klokka seks, skal John Erik Riley og Ane Farsethås og jeg snakke om David Foster Wallace på Litteraturhuset.

I den anledningen plukket jeg fram denne teksten som jeg skrev for Dagbladet i 2007, som er litt underlig å se igjen etter at han tok sitt eget liv i 2008, men som jeg limer inn her uredigert for den som ønsker en liten påminnelse om hvordan Wallace framsto (i alle fall for undertegnede) den gangen.

Den inderlige ironikeren

David Foster Wallace vinner humorpriser for bøkene sine, men hevder selv at han prøver å skrive noe trist.

En pussig skrue. Det er det første man tenker når man ser et TV-intervju med David Foster Wallace. Ganske utilpass og klart nevrotisk. Rykninger i ansiktet, langt lurvete hår, gjerne med et tørkle knyttet rundt, og briller i «gal professor»-sjangeren. Men når han åpner munnen, viser det seg at han ikke bare snakker i lange, velformulerte setninger, men også er skikkelig morsom, på en ironisk og vittig måte. Faktisk er han blitt beskrevet av New York Times som «David Letterman med en doktorgrad og diksjon.» Det er også blitt sagt at han «var for litteraturen det som Jim Carrey var for komikken». Samtidig som han har denne statusen som hip ironiker, er han også blitt kjent som flaggbærer for en generasjon ny-inderlige forfattere som er skeptiske til nettopp ironi, som ønsker å «risikere sentimentalitet og melodrama».

Da han slo igjennom med mursteinsromanen «Infinite Jest» i 1996, hadde Wallace etter eget utsagn ønsket å skrive «noe trist». Likevel bobler boka over av vittige satiriske påfunn. Den er satt noen få år inn i framtida, men gammeldagse årstall er allerede utkonkurrert av produktplassering («Year of the Depend Adult Undergarment», «Year of the Trial Size Dove Bar» etc.) og USAs president er en avdanket smørsanger. Samtidig har boka altså tristere deler, om en ung tennisspiller i en dyp krise, og om de plagede innvånerne på et rehabiliteringssenter for alkoholikere i Boston. Skjønt, oftest er også de triste delene ganske morsomme.

Anmelderne beskrev den 1079 sider lange, fragmenterte romanen som et mesterverk, forlagshypen var enorm. Som 34-åring ble Wallace utropt til «sin generasjons stemme», og boka ble inventar i en hver tidsriktig bokhylle. Hvor mange som leste den ferdig er ikke like greit å si, tatt i betraktning det utfordrende formatet. Wallace har selv uttalt seg kritisk om bøker som henvender seg bare til det litterære etablissementet. Han har sagt at han ikke kan fordra forfattere som kommer ut med bøker «som om de slår leseren i  hodet med en kølle og sier ”Hei, her har du en skikkelig vanskelig utrolig smart greie. Fuck you. Se om du greier å lese den.”»

SÅ da er det ironisk at Wallaces egne bøker ofte beskrives på akkurat den måten. Og det virker kanskje ikke så urimelig, når man ser på Infinite Jest, med sine 100 sider bare med fotnoter. Eller novellen Octet, hvor 15 av 30 sider går med til å diskutere tekstens egne fortellergrep. Wallace har selv innrømmet at han er redd for å bli oppfattet som «brainy», og er som oftest motvillig til å snakke om de mer intellektuelle sidene ved sine bøker. I et intervju i Vagant i 2002 sa han at han unngikk å lese moderne litteraturteori, fordi han ønsket å tvinge seg selv til å være litt dum. Da intervjueren spurte om han ikke var redd for å bli for dum, svarte han: «Nei. Jeg har det man kan kalle en teoretisk eller filosofisk legning. Mine analytiske evner er så godt utviklede at det grenser til det perverse.»

Det er ikke mange som kan si noe sånt og framstå nesten som om de ydmykt innrømmer en svakhet, men det gjør altså Wallace. Og det er ikke så merkelig, kanskje – svært mye av det han skriver synes å  handle om hvordan det å reflektere over og analysere vår egen situasjon ikke gjør oss lykkelige. Han har selv fortalt at han gikk inn i en periode med mye drikking, dop og depresjon etter at han ga ut debutboka «The Broom of the System» (1987), som han høstet en viss anerkjennelse for. Han hadde oppnådd det han trodde han ville, skrevet bok og fått priser og stipend, men ble ikke lykkelig.

Det var i denne perioden han tok sitt «oppgjør» med den postmoderne ironien, noe han gikk ut med i essayet «E Unibus Pluram: Television and U.S. Fiction» (1993). Det var litt som da Wesenlund angrep Bård og Haralds «nye humor» i 2000, men med den opplagte forskjellen at Wallaces status er og var langt mer sammenlignbar med Harald Eias enn Rolv Wesenlunds. I den 60 siders teksten hevder Wallace at TV-mediet og reklamen har overtatt den postmoderne litteraturens grep: selvbevissthet, ironi og dramatisering av sine egne grenser. Mens disse grepene en gang ble brukt til å avsløre skjulte strukturer og gjøre narr av konvensjoner, blir de nå brukt som en måte å gjøre seg uangripelige, mener Wallace, og henviser til alle de «smarte» reklamene som gjør narr av reklame, og alle de selvironiske TV-showene som likefullt får oss til å se mer TV.

Wallace mener at hans generasjon er redde for å hengi seg, redde for alt som ikke er behagelig, en generasjon som møter verden med det han kaller «jenta-som-danser-med-deg-men-opplagt-heller-ville-danset-med-noen-andre»-uttrykket. Alle de senere bøkene hans synes på et nivå å handle om å komme forbi dette filteret og etablere en kobling mellom den ensomme forfatteren og den ensomme leseren. Eller om umuligheten av det. En typisk Wallace-karakter er en ensom, selvbevisst person som vet at han er ensom på grunn den ekstreme selvbevisstheten sin, noe som gjør ham enda mer selvbevisst, noe han igjen er smertelig klar over, etc.

En vanlig kritikk overfor Wallace er at han selv skriver på en ekstremt reflekterende, selvbevisst måte, og at selv om han synes å argumentere for å være direkte og risikere det klisjéfylte, greier han ikke selv å komme med en klisjé uten å si at jada, jeg vet det er en klisjé. Men kanskje er det nettopp dette som gjør historiene hans så sterke. Akkurat som karakterene spinner rundt i sitt eget hode, blir tekstene stadig avledet av sine egne fotnoter. Tekstene er både inderlige og ironiske på samme tid, både det de ønsker å være og det de ikke ønsker å være. Leseren blir vitne til at en desperat handling utspiller seg når denne hyper-selvreflekterende teksten prøver å riste av seg sin egen selvrefleksjon ved hjelp av selvrefleksjon, inntil det absurde.

Wallace selv sier at han ønsker «å utforske hva det vil si å være menneske i dag». Og det virker riktig at det selvbevisste fotnotehelvetet i tekstene hans er mer representativt for hvordan vi tenker og føler enn TV-ens behagelige flyt. For priviligerte vestlige skulle det ikke være så vanskelig å kjenne seg igjen i disse bøkene. I et samfunn fullt av selvhjelpsbøker, ukeblader og aviser som skal hjelpe oss å bygge et attraktivt og bedre selv, og en TV- og Internetthverdag hvor så mye handler om å presentere dette selvet og bli sett, er det vanskelig å ikke bli ganske selvbevisst. Det er vel heller ikke så rart at vår streving med våre egne selvbildeproblemer blir ganske morsomt lesestoff. Og ganske trist. [1]