Om Andreas Wabø, bløff, biologi og status

BildeEn av de store snakkisene det siste døgnet har vært GK-sjef Andreas Wabøs utskjelte innlegg om «crazy ones» og «storydoing». I en tekst spekket med engelske låneord og full av HR-entusiasme forteller han om hvor viktig det er at folk i en bedrift «walk the walk» – med andre ord at de ikke bare forteller fine historier, men også lever livene sine i henhold til dem.

Saken er en fascinerende illustrasjon av flere av prinsippene jeg skriver om i den kommende boka Bløff. For det første er det han snakker om, sammenlignbart med det som i biologien omtales som ekte og falsk signalisering. Antilopene som gjør høye sprang i nærheten av løveflokker, gjør det for eksempel for å demonstrere at de virkelig er spenstige, og ikke bare ser sånn ut. Praksisen minner selvfølgelig også om det gamle forfattermantraet show, don’t tell. Det de alle har til felles er at de er strategier for å overbevise en mottager om at en selv er ekte vare, eller viser autentisitet, som det kanskje er mer nærliggende å si i kommunikasjonsbransjen.

Responsen er enda mer interessant. Da jeg først klikket på en link fra riks-avkleder Karl Fredrik Tangen og så Wabøs innlegg for et par dager siden, smilte jeg godt i skjegget, som de fleste andre, og tenkte at her røper Wabø seg, nettopp fordi han i et dødelig paradoks ikke framtrer som overbevisende i sin egen kommunikasjon, men overfladisk og frasete.

Fra Wikipediaartikkelen om Signalling theory.

Fra Wikipediaartikkelen om Signalling theory.

Da jeg gikk på nett neste gang, hadde hele twitteriatet og facebook-løveflokken kastet seg over ham, som var han en halt antilope. Det var tydelig at hans forfeilede tekst var en perfekt anledning for alle andre til å vise sin kompetanse, og til å påpeke hans tabbe og dermed implisitt selv demonstrere styrke. Han befant seg dessuten i en bransje som alle innenfor mitt eget sosiokulturelle sjikt konstant tørster etter å avkle. Som Elin Ørjasæter sa til Kampanje: «Jeg tror grunnen til at den tar av er at det er mange av oss som føler litt på at deler av PR-bransjen selger luft – veldig dyr luft. Og sånn sett treffer han med denne bloggen en nerve for å si det på godt gammelt pressespråk. Den treffer en nerve fordi han viser frem en kjempestor luftballong.»

Vår sterke drift etter å avsløre bløffmakere er nettopp et av de sentrale emnene jeg har skrevet om i den kommende boka. Forskere har argumentert både for at vi har en medfødt bløffmaker-detektor-del av hjernen vår, og at mange sosiale og kulturelle institusjoner, som sladder, tjener den samme funksjonen.

Jeg følte selv den samme blodtørsten som alle andre, men på det tidspunktet jeg selv gjenoppdaget debatten, hadde noe skjedd: Det var allerede så mange som hadde gjort narr av ham, at potensialet for selvhevdelse var nærmest uttømt (nå framstiller jeg dette med vilje overdrevent kynisk). Om jeg også gjorde narr av ham på det tidspunktet, ville jeg bare vise at jeg fulgte flokken, ikke at jeg hadde en overlegen bløffmaker-teft. Dermed merket jeg pussig nok at min egen sympati drev i retning den stakkars mannen, som det sikkert ikke egentlig er noe særlig synd på. Noe som selvfølgelig også kan tolkes som min egen ubevisste strategi for å vise hvor individualistisk og smart jeg er, siden jeg ikke ikke kaster meg på kritikkbølgen. Og ved å analysere mine egne beveggrunner gjennomfører jeg nok en runde i avsløringsspiralen, etc. etc.

4 Responses to Om Andreas Wabø, bløff, biologi og status

  1. helgeastad March 6, 2014 at 11:14 am

    Jeg tror at du ansatte GK for at de skulle komme med en spektakulær bløff i forbindelse med lanseringen av boka di.

  2. Mikkel Grüner March 6, 2014 at 12:27 pm

    Altså, da JEG la min kommentar var det som nr. 4 (for jeg er ekstremt kul og trendsetter på alle måter). Min reaksjon var derfor ektefølt. Bare så det er notert.

  3. Tormod R. Ausland March 9, 2014 at 9:42 am

    Den store feilen A.Wabø gjør når han forherliger sin og sine 125 medarbeideres gjerninger, er at ingen stort sett vet hva han snakker om. Hadde han enda fortalt litt om hva de driver med, produserer, kunne vi ha knyttet forherligelsene opp til noe konkret. Hva er det “-doerne” gjør?
    En gir bort utdaterte smørbrød., men hva gjør de andre? Ville en redegjørelse for aktivitetene
    gi noen skikkelig ressonnans for forherligelsene? Begeistring for egne oppgaver bør ikke resultere i eksaltert tullprat. Skjønner han ikke at han jobber i en bransje som ikke akkurat ligger på topp i anseelse/beundring?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *