Tag Archives: anmeldelse

Anmeldt i Prosa!

Prosa3.14_forside_trykk-270x323Forfatter og kritiker May Grethe Lerum har anmeldt Bløff i siste nummer av Prosa. Her er noen sitater fra anmeldelsen:

«Det er denne kombinasjonen av etterrettelighet og sjarm som gjør Bår Stenviks prosjekt så uimotståelig. Han leker med stoffet sitt. Han sjonglerer tung vitenskapelig tradisjon med samme letthet som når han nærmer seg myter om løgndetektorer, norsk strafferettspraksis og sosialmedia-sannheter.»

 

«Forfatteren dveler uansett mest ved den største bløffen av alle, definert som selvbedraget vi alle bedriver når vi skal prøve å se oss selv med andre menneskers blikk. Her gynger han sine teser elegant i en bred hengekøye spunnet av enkelttråder fra et ekstremt stort kildenett.»

 

«Hadde jeg levert min vurdering av denne bokopplevelsen til VG, ville jeg ha insistert på at de skulle gi meg en blank terning. På den ville jeg ha tegnet to øyne, og et schempe-mega-digert-anti-meta-ironisk-imponert smil. Det tilsvarer vel en femmer.»

Anmeldt i Adresseavisen!

Adresseavisens anmelder Stein Roll har gitt Bløff terningkast 5, og sier blant annet at den er “et imponerende stykke nybrottsarbeid gjort i et underholdende språk”!

IMG_1837

Bløff anmeldt i Stavanger aftenblad!

ImageBløff er nå anmeldt i Stavanger aftenblad, og anmelder Ole Kallelid har mye hyggelig å si, blant annet:

«Denne boka er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er ikke vitenskapelig, og gir seg heller ikke ut for å være det, men er snarere journalistisk eller essayistisk. Forfatteren har gått grundig til verks i skrivearbeidet. Han refererer til en stor mengde litteratur og nettsteder, og han har oppsøkt mange mennesker og ulike miljø som kan bidra til å kaste lys over emnet som undersøkes.

Stenvik er i løpet av boka innom så vel bildekunst, musikk og skjønnlitteratur som selvhjelpslitteratur, plastisk kirurgi og moter. Naturens verden og politikkens vesen, ikke minst når det kommer til konflikt og krig, blir også analysert med henblikk på hvilken rolle løgn og lureri spiller for aktørene og tilskuerne. Pussige episoder og funfacts bindes sammen av forfatterens vurderinger på en måte som gjør framstillingen leseverdig, tross de mange og sprikende innfallsvinklene på temaet.

Innimellom kan det oppleves som at Stenvik i sin begeistring over å ha funnet gode innfallsvinkler, samtalepartnere og intervjuobjekter mister hovedtematikken av syne. Men han henter seg alltid fint igjen. Avstikkerne har det til felles at de alle viser ulike sider ved juks og bedrag. De mange anekdotene og det store tematiske nedslagsfeltet gjør boka til en lett og ledig gjennomgang av menneskets hang til å bløffe og til å la seg bløffe.»

Bløff anmeldt i Dagbladet!

Bløff ble anmeldt i Dagbladet lørdag 2. mai, og skribent Marius Wulfsberg kommer med flere hyggelige beskrivelser:

«Det er vanskelig ikke å bli imponert over Stenviks forarbeid og kunnskap.»

“Forfatteren tar seg også tid til å skrive ut dehistoriske, vitenskapelige og eksistensielle konsekvensene av anekdotene. Framfor alt i kapitlene om løgn og autentisitet finner han balansen mellom faglige nyanser og et tydelig perspektiv.”

«Rollespill brukes som en forklaring på alt fra Homers “Odysseen” til fribryting og dagens politikk på en forfriskende måte.»

Wulfsberg tar også i sin anmeldelse opp den interessante diskusjonen om «Big Idea books», beskrevet av historiker Marshall Poe som bøker som bygger på en «entusiastisk formulert tese, vanligvis av typen “Dette forandrer alt og vil gjøre deg rik, lykkelig og vakker.” Den store ideen bør dessuten være kontraintuitiv, og den skal helst underbygges med både forskning og fengende anekdoter.»

I forordet til Bløff uttrykte jeg en mild skepsis slike bøker, siden min erfaring har vært at de mest strømlinjeformede av dem ender med å håndplukke eksempler som passer tesen, presse dem inn i forhåndsdefinerte rammer, og se bort fra interessante paradokser.

Samtidig, som Wulfsberg påpeker: «Uten en tese får man ikke øye på slående eksempler og skarpe resonnementer i en uoversiktlig forskningslitteratur.» Som forfatter må man forsone seg med at man alltid til en viss grad tvinger sitt perspektiv på leseren: En god leseopplevelse handler framfor alt om møtet med en tydelig stemme.

Når vi snakker om gode litterære opplevelser, har vi en tendens til å snakke om at vi blir «beveget», og denne metaforen er neppe tilfeldig. For å se et nytt perspektiv må man ha beveget seg til et annet ståsted.

Avslutningsvis i anmeldelsen har Wulfsberg formulert en «overordnet påstand» fra boka mi som jeg gjerne stiller meg bak:

«Forholdet mellom sant og falskt i kulturen så vel som politikken og naturen er mer flytende enn vi liker å tro.»

Hele anmeldelsen ligger ute på nett bak Dagbladets betalingsvegg:http://www.dagbladet.no/2014/05/02/kultur/pluss/ekstra/litteraturanmeldelser/anmeldelser/33085870/

Men den kan også beskues her, da:

Bilde

Bløff anmeldt i Klassekampen

BildeBløff har fått sin første anmeldelse i Klassekampens bokmagasin 5. april.

«Stenviks største styrke som sakprosaforfatter er hans formidable teft for gode og talende eksempler, og de kommer som perler på en snor»

«Stenvik er en av de dyktigste formidlingsjournalistene som skriver i skjæringspunktet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora»

– Jan Grue, Bokmagasinet, Klassekampen

 

Verden rundt på 500 sider

Min anmeldelse av Jared Diamonds Verden fram til i går sto på trykk i Morgenladet 31. oktober, og kan også leses her:

ImageJared Diamond har skrevet en selvhjelpsbok for dem som ikke liker selvhjelpsbøker.

Jared Diamond, mannen bak mursteinene Våpen, pest og stål og Kollaps, har kommet med et nytt verk som etter endt lesning kan legges oppå de to andre og erstatte et manglende sengebein. Der de tidligere bøkene beskrev hvordan moderne sivilisasjoner vokste frem og hvordan ulike samfunn har gått under, tar Verden fram til i går for seg ulike trekk ved tradisjonelle samfunn – slike som tidligere ble kalt «primitive» eller til og med «barbariske» – og sammenligner dem med våre moderne måter å gjøre ting på. For å dempe forventningene som vekkes av ordet «VERDEN» tvers over omslaget i versaler, erkjenner han i introduksjonen at det er umulig å beskrive temaet uttømmende. I stedet har han plukket et knippe temaer, nærmest for småsaker å regne: helse, alderdom, barneoppdragelse, språk, krig, risiko og religion.

Read more of this post

Den menneskelige faktor

Mens vi tidligere speilet oss i dyr og natur, ser vi nå til teknologien for å finne ut hva vi ikke er.

Bokessaypublisert i Prosa 4/2011

The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive – Brian Christian; Doubleday, mars 2011


I følge Harvard-psykologen Daniel Gilbert må enhver av hans kolleger i løpet av sitt virke formulere sin egen versjon av «Setningen». Setningen med stor S lyder «Mennesket er det eneste dyret som ______», og det tomme feltet skal fylles med den mest essensielle menneskelige egenskap eller aktivitet. I The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive henviser forfatter Brian Christian til Gilberts setning, og legger til at den alltid har blitt formulert, ikke bare av psykologer, men av filosofer og forskere, helt siden tenkningens røtter. Ja, mange vil sikkert være spissfindige nok til å formulere Setningen dithen at «mennesket er det eneste dyret som formulerer Setningen».

Som tittelen røper, dreier Christians bok seg nettopp om hva det er som gjør oss menneskelige. Han har studert både filosofi og poesi, men for å finne svaret på denne gåten, valgte han å vende seg mot sitt tredje fagfelt: datateknologi. En gang i året  arrangeres The Loebner Prize i England, en konkurranse som følges med stor interesse av de av verdens programmerere som jobber med kunstig intelligens. Utfordringen er å passere den såkalte Turing-testen, som ble formulert av matematikeren og data-pioneren Alan Turing i 1950. Allerede i datamaskinenes barndom så Turing den teoretiske muligheten for at de en gang skulle kunne tenke på egen hånd, og forestilte seg en metode for å avgjøre når maskinene hadde nådd langt nok til å bli regnet som intelligente.

Testen går ut på at en person i et lukket rom kommuniserer med et menneske i et annet rom gjennom skriftlige beskjeder, og dessuten fører en tilsvarende «samtale» med en datamaskin, også i et annet rom, uten å vite hvem som er hva. Om ikke testpersonen kan avgjøre hvilken av samtalepartnerne som er menneske og maskin, må computeren krediteres som et tenkende vesen, mente Turing. I den moderne Loebner-versjonen utføres testen slik at et dommerpanel chatter med et utvalg av verdens beste chatteprogrammer via en dataterminal, i fem-minutters seanser. Innimellom chatter de også med et utvalg mennesker. Hvert år mottar det programmet som overbeviser flest dommere om at det er et menneske, prisen for «The Most Human Computer», mens det mest vellykkede mennesket – som altså er flinkest til å overbevise dommerne om sin menneskelighet – får prisen «The Most Human Human.»

I 2008 var det bare én stemme som hindret et dataprogram i å lure dommerne 30 prosent av gangene, den grensen Turing i sin tid satte. Da Brian Christian fikk høre det, bestemte han seg for å stille som menneskelig agent under The Loebner Prize i 2009, for å forsvare menneskenes ære mot datamaskinene. Beskjeden han fikk fra arrangørene var å dukke opp og «være seg selv». Men Christian ville gå grundigere til verks, og satte seg fore å finne ut hvordan han kunne framstå som mest mulig menneskelig. Boka følger ham i hans forberedelser, og forteller hva han lærte, supplert med ekskursjoner i mer hverdagslig omgang med datamaskiner.

Read more of this post