Tag Archives: skriving

Terningkast fem i Trønderavisa, og litt om nåtid og fortid.

Å bli en annen ble anmeldt i Trønderavisa 3. juni av Per-Magne Midjo, veldig positivt og med fem prikker på terningen!

Klikk for å se større faksimile

Klikk for å se større faksimile.

I etterkant ble jeg i en Facebook-tråd konfrontert med avslutningssetningen i anmeldelsen, der Midjo kom med sin eneste innvending, og spurt om hvor jeg sto i «den store preteritumsbruksdebatten i norsk langformjournalistikk». Siden jeg synes det er et interessant spørsmål, limer jeg her inn forsøket jeg gjorde på å oppsummere mine tanker om temaet:

Read more of this post

Intervjuet i Magasin-podcasten

Screenshot 2014-07-03 11.05.35Magasin-podcasten er en norsk podcast viet til intervjuer med magasinjournalister. Journalisten Per Magnus Riseng står bak, og han har tidligere snakket med folk som Kjetil Østli, Trude Lorentzen og Bernt Jakob Oksnes.
Nå har altså jeg også blitt intervjuet, om livet som frilansjournalist, familiefar og forfatter. Podcasten kan lastes ned fra itunes her.

Den guddommelige verktøykassa ute igjen

ImageI 2010 skrev jeg en lang artikkel, «Den guddommelige verktøykassa», til boka Poetikk (Bokvennen), hvor jeg kombinerte reportasjebesøk på amerikanske creative writing-skoler med noen betraktninger om de skriveskolene jeg selv hadde gått på i Norge.

Folk blir tilsynelatende aldri lei av å diskutere hvorvidt man kan lære seg å skrive, som et hvert annet håndverk, eller om det kreves en spesiell drift eller gave.

Nå har det eminente litteraturmagasinet Vagant funnet det for godt å publisere artikkelen på nytt på sine nettsider. Er det sant at «et menneske kan trenes til å forfatte, slik en hund kan trenes til å gå på to bein,» men aldri vil gjøre det med samme naturlighet som en født forfatter?

En fin simile fra Jeffrey Eugenides?

Og tvilen som kan oppstå.

themarriageplotJeg leser for tida boka «The Marriage Plot» av Jeffrey Eugenides. En svært deprimert og intelligent person i boka, som synes å ha visse likhetstrekk med David Foster Wallace, skildrer i ett kapittel sine timer med en psykolog. Leonard, som han heter, prøver konstant å forutsi hva psykologen er ute etter, og finne de rette svarene for å kontrollere psykologens inntrykk, i en spiral av selvbevissthet:

‘As he answered the doctor’s questions, Leonard felt as though he were being interrogated for a crime. He tried, when he could, to tell the truth, but when the truth didn’t serve his cause he embellished it, interpreting it as either favorable or unfavorable, and shifting his next response accordingly. Often he had the impression that the person answering questions from the scratchy armchair was a dummy he was controlling, that this has been true throughout his life, and that his life had become so involved with operating the dummy that he, the ventriloquist, had ceased to have a personality, becoming just an arm stuffed up the puppet’s back.’

Mens jeg leste den siste delen av avsnittet, tenkte jeg, det var sannelig et fint bilde, og følte et lite estetisk rush inni magen. Men så begynte jeg å tvile, umiddelbart. Var det virkelig en fin metafor, eller var det bare noe Eugenides hadde tenkt ut at ville høres ut som en fin metafor? Var den ikke litt for ”fin metafor-aktig”? Og så søkte jeg på nettet og så at veldig mange andre lesere av boka hadde sitert dette utdraget på bloggene sine, og jeg var i tvil om det bekreftet at det var en fin metafor, eller om det betydde at det var en varmesøkende rakett rettet mot leseres sitatrefleks, siden min første tanke også hadde vært å sitere den på bloggen min.

Og først da slo det meg at jeg er psykologen og Eugenides er Leonard, og jeg prøver å tyde om han er oppriktig i det han sier eller ikke, og han prøver å være oppriktig, men samtidig kanskje å tilfredsstille meg. Og hvem vet egentlig, hvem greier å se forskjellen?

Klikk her for bedre atferd

Image

Behaviorismen har gjenoppstått som selvhjelp-apper.

I en Guardian-sak forteller forfatter Helen Oyeyemi at hun går til drastiske tiltak for å tvinge seg selv til produktivitet. Hun har lastet ned en app, Write or Die, som automatisk begynner å slette det hun har skrevet om hun ikke har tastet inn noe på et gitt antall sekunder.

I motsetning til Oyeyemis piske-strategi, foreslår Nell Stevens en gulrot-app (eller for den med mer teoretiske referanser: Skinner heller enn Pavlov): Written? Kitten! forsyner deg med et nytt bilde av en søt kattunge hver gang du har skrevet en viss mengde ord.

Artikkelen har også samlet tips fra flere forfattere, og inkluderer en lang kommentartråd hvor folk diskuterer hva man skal gjøre for å ikke utsette skrivinga. I alle fall virker det som denne artikkelen er et godt utgangspunkt for endeløs prokrastinering ved å kartlegge anti-prokrastineringsredskaper.

The Atlantic Monthly hadde nylig en coversak som handlet om at app-veldet har gitt B.F. Skinners atferdsmodifisering en renessanse.  Skinner var den behavioristiske psykologen som mente vi kunne perfeksjonere oss selv ved å finne ut ved å sørge for belønning av positiv atferd.

Skinner ble kritisert for å behandle mennesker som viljeløse dyr, selv om man skulle tro det var lite kontroversielt at atferd påvirkes av belønning. Kanskje ble den Skinnerske metoden også blandet sammen med den mer uhyggelige kondisjoneringenA Clockwork Orange , som klart var mer Pavlovsk.

Med det store tilbudet av smartphone-apper, er atferdskontrollen flyttet fra et autoritært system til selvhjelpsdomenet. Atlantic-artikkelen beskriver en rekke redskaper for vektreduksjon, som Lose It!Disse programmene holder styr på kaloriinntak og vektkurve, og sørger for å gi deg positiv feedback fra andre brukere når du gjør det bra.

Også straffbaserte programmer finnes, som GymPact, en app som gir deg en bot hver gang du ikke drar på trening som planlagt. Eller programmer som Habit Maker Habit Breakersom lar deg definere alle slags vaner du vil legge deg til, som å gi komplimenter, eller venne deg av med, som å sukke høyt i offentlige rom.

Kanskje var Skinner bare for tidlig ute, men han kunne jo ikke ane at menn i hvite frakker ville kunne erstattes av små elektroniske dingser i lomma, og at det ville få det hele til å virke mye mer selvstyrt.

Hvordan akademia ødela språket mitt

Her om dagen leste jeg i Berit Hedemanns utmerkede lærebok i radiojournalistikk, Hør og se, om hvordan akademikere bruker abstrakte begreper der en vanlig person ville nevnt konkrete situasjoner. Hedemanns eksempel: Akademikeren sier «Jeg opplever meg ikke hovedsakelig som lykkelig nå,» mens en ikke-akademiker sier «Jeg ligger og vrir meg i senga flere timer før jeg får sove.» Bare det siste eksemplet skaper et bilde i lytterens hode.

Man kan betrakte akademia som en institusjon hvor studentene systematisk avlæres god språklig formidling. Gode retoriske og fortellende grep, som eksempler, bilder og metaforer, erstattes av abstraksjoner, forbehold og passivkonstruksjoner.

I morges slo det meg at den samme abstraktifiseringen skjer på mange flere og mer snikete måter, en påvirkning som man må kjempe mot hver dag om man jevnlig er i kontakt med det akademiske språket. Etter å ha sett et oppslag i Aftenposten spurte jeg samboeren min: «Er det sånn at man må jobbe i staten for å få lån i Husbanken?» og i det samme merket jeg at det hørtes helt idiotisk ut. Ordet «man» kan, selv etter mange års kamp, snike seg ubemerket inn i en skrevet tekst – men det stikker seg ut som en falsk tone når jeg sier det høyt.

Jeg har merket meg tidligere at ordet ikke klinger bra muntlig – for meg høres det bedre ut om jeg sier «Er det bare folk som jobber i staten som kan ha lån i Husbanken?» I dag slo det meg også at man-infeksjonen er et subtilt eksempel på det Hedemann nevner. Ingen kan se for seg «man», men man kan tross alt se for seg, til en viss grad, «folk som jobber i staten.» Eller, jeg kan i alle fall se dem for meg.

Og, selvfølgelig: alle forekomstene av «man» lenger oppi denne teksten kunne med fordel vært byttet ut. Hvem betrakter akademia i andre avsnitt? Jo det er jeg, som også skriver denne teksten, dermed kunne jeg like gjerne skrevet «Akademia er en instutusjon …» Hvem kjemper mot språket noen linjer lenger ned? Jo, det er også meg – jeg håper du kan se det for deg.