Ekle ritualer

De siste dagene har avisene gjengitt en rekke vemmelige detaljer fra opptaksritualene til søsterskapet Gjevon og brorskapet Fraternitas ved Drammen videregående skole forrige uke. 15- og 16-åringer er blitt pisket, dynket i kaldt vann, tvunget til å spise rå innvoller, og ydmyket på andre vis.

I boka Skitt har jeg beskrevet hvordan slike ritualer ikke er særtilfeller. Det er et gjenkjennbart mønster, gjerne hos eksklusive institusjoner. Jeg har selv sett ferske studenter ved gamle NTH spise fiskeslo og kravle gjennom dritt for å bli tatt opp i de ærverdige linjeforeningene, og mange andre universiteter har lignende ritualer, for ikke å snakke om den norske russetida, som har mange av de samme elementene.

Et utdrag fra det aktuelle kapitlet i boka er har vært trykket i Dagbladet, og er lagt ut på denne sida.

Hvor kommer denne tendensen fra? Slike «manndomsprøver» knyttet til ekstreme påkjenninger har en enda eldre historie i religiøse og primitive ritualer, samtidig som de lever videre i kunst og populærkultur. For anledningen legger jeg ut denne artikkelen om emnet, som opprinnelig sto på trykk i Dagbladet 11. november 2010:

LATTER OG LIDELSE

Hvorfor liker vi å se på mennesker som gjør heslige og farlige ting? Svaret ligger i en sofistikert miks av kultur og biologi.

Dagbladet 11/11-2010

Å lide for kunsten er for noen artister en uhyre konkret affære. Det kan bevitnes i Jackass 3D, hvor aktørene blir stanget av bøfler, slått i ballene og stukket av bier. Samtidig som de skratter som tenåringer.

Nå ville kanskje de færreste kalle Jackass kunst. I disse dager har imidlertid «performancekunstens bestemor», Marina Abramović, akkurat avsluttet en utstilling på Museum of Modern Art i New York, og en ny har nylig åpnet på Lisson Gallery i London. Det er usikkert om Johnny Knoxville er fan av 64-åringen Abramović, men en rekke av Jackass-stuntene fortoner seg som oppskalerte tegneserieversjoner av hennes tidlige verker.

MENS ABRAMOVIĆ lar en sterk vifte blåse i ansiktet sitt til hun mister bevisstheten, lar jackassene en jetmotor blåse seg hodestups bakover. Abramović og partneren Ulay fiket til hverandre til de ikke holdt ut lenger. Jackassene rigger til en gigantisk «high five»-hånd som dasker folk så de flyr veggimellom. Og mens performanceartisten har risikert døden via både pil og bue og pistol i sine verk, har spilloppmakeren Knoxville faktisk blitt skutt med pistol og gevær.

Abramović angriper  oppgavene med det største alvor, mens Knoxville og hans venner hyler og skråler. I tillegg finnes det en mengde andre forskjeller mellom uttrykkene, som at de har ulike målgrupper og budskap (om man i det hele tatt kan beskylde jackass for å ha et budskap). Men begge henter energien sin fra det å utsette seg selv for pinsler og fare.

Dermed står de begge i en lang tradisjon av rituell selvplaging. Unge apachegutter ble tvunget til å bade i isvann, mens luiseno-ungdommer måtte ligge stille mens de ble angrepet av horder av sinte maur. Bunlap-stammen praktiserer fremdeles sin primitive form for strikkhopping fra høye plattformer, med lianer knyttet rundt anklene.

MENNESKET ER sannsynligvis det eneste dyret som utsetter seg for ekstrem fare for underholde seg selv og andre, eller for sin personlige utviklings skyld. I sin siste bok, «How Pleasure Works», har psykologen Paul Bloom skrevet om det hva det er ved vår art som gjør oss i stand til merkelige ting som å utvikle Tabasco-sausen.

Bloom mener vi er spesielt tilbøyelige til å utsette oss for ubehagelige ting i trygge omgivelser, som å se en skrekkfilm eller en tragedie på kino. Han sammenligner denne atferden med dyrs lekeslåssing. Akkurat som dyrene trener opp sine fysiske evner til å vinne en framtidig kamp, øver menneskene opp sin mentale evne til å takle store påkjenninger, som å bli angrepet av fremmede eller miste sine kjære.

En supplerende forklaring er det som kalles «godartet masochisme», som innebærer at man gjør noe fordi det er godt når det er over. Et kjent fenomen for alle som liker å starte dagen med en kald dusj. Fysiologiske faktorer spiller også inn, siden kroppen reagerer på smerte med å slippe løs en dose skjerpende og smertestillende stoffer som har en opiat-lignende effekt i hjernen.

SELVE HJERNENS virkemåte styrer oss mot det ubehagelige, i følge Blooms kollega Daniel Wegner. For at vi ikke skal havne i farlige situasjoner, må hjernen jevnlig minne seg på hva som er farlig, skriver han. Men da dukker også bildet av den farlige tingen opp i hodet. Derfor får vi stadig ideer om å hoppe utfor stup, eller vri bilen over i feil kjørebane.

Disse tankene er bare bilder, ikke ønsker. Men bare fordi de finnes i bevisstheten vår, har de en tendens til å trekke tankene våre i den retningen. Og det er vanskelig å motstå trangen til å kikke når en kjører forbi et ulykkessted. Dermed får vi også et marked for skrekkfilmer, bæsjehumor og selvskadende kunstnere.

Årsakene til at vi fascineres av smerte og lidelse bunner kanskje i biologiske mekanismer, men det er ingen tvil om at mennesket har bygget sinnrike kulturelle konstruksjoner rundt denne tilbøyeligheten. Ta for eksempel kristendommen, som fremdeles dyrker en blodig skikkelse som for to tusen år siden frivillig lot seg torturere.

ANTROPOLOGEN Harvey Whitehouse mener hjernens tendens til å legge spesielt godt merke til forferdelige ting er en nøkkel til å forstå tradisjonelle initiasjonsritualer. Nettopp fordi det er forferdelig skremmende for Ilahita Arapesh-ungdommer å få penisen sin skåret opp, blir opplevelsen brent inn i minnet, og de vil alltid huske dette øyeblikket. Akkurat som ferske NTNU-studenter vil huske å bli døpt i fiskeslo som del av linjeforeningenes opptaksritualer.

Grunnen til at det er så viktig å huske den rituelle hendelsen, mener Whitehouse, er at de initierte da kan bruke den som som en referanse hele resten av livet til å tenke omkring sin egen identitet, slik kristne stadig kommer tilbake til jesu lidelse for å sette sitt eget liv i perspektiv.

LIVETS PRØVELSER kan takles ved hjelp av forskjellige overgripende strategier, og religion er bare en av dem. George Vaillant har ledet en omfangsrik Harvard-studie om livskvalitet: Prosjektet har fulgt et utvalg menn i 72 år og kategorisert deres livsstrategier, fra psykoser til altruisme. Han nevner humor og sublimering som to av de sunneste overlevelsesmekanismene.

Der humor er direkte og forløsende, er kunstens sublimering et komplekst byggverk. Men de er begge psykologiske mekanismer som lar oss hanskes med ubehag og farer. Og begge leverer en viss nytelse i seg selv og kan brukes til å bygge status, noe som har stimulert menneskene til å utvikle dem til omfattende kulturuttrykk.

SELVFØLGELIG ER det også en grunn til at så mange fysisk smertefulle ritualer tradisjonelt utføres av menn. Slike skikker handler blant annet om å vise virilitet og styrke: at man tåler smerte og andre påkjenninger uten å klage, at man er en ordentlig mann og ikke en pyse. Jackass-fenomenet er et eksempel på menn som konkurrerer i å vise hvor usårlige og macho de er, gjennom å utsette seg for rituelle prøvelser.

Marina Abramović, på sin side, har en tendens til å la prøvelsene pågå nettopp til hun ikke klarer mer, og besvimer eller mister kontrollen på andre vis. Slik blir hennes verker en meditasjon over sårbarhet like mye som utholdenhet. Hun bruker ritualene til noe mer enn bare å befeste samfunnets former.

Jackass bedriver en helt annen form for fornyelse. Tradisjonelle smertefulle ritualer gjerne markerer overgangen fra en tilstand til en annen: barnet blir til voksen, eller et individ blir medlem i en gruppe. Jackass-stuntene markerer ikke noen overgang. Disse mennene vil ikke bli voksne. De er bare ute etter adrenalinrushet og latteren, og har rendyrket det. Kanskje er det tross alt et rituale for vår tid.

Bår Stenvik er journalist.

One Response to Ekle ritualer

  1. Pingback: katamaren

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *