Å bli en annen ble anmeldt i Trønderavisa 3. juni av Per-Magne Midjo, veldig positivt og med fem prikker på terningen!
Klikk for å se større faksimile.
I etterkant ble jeg i en Facebook-tråd konfrontert med avslutningssetningen i anmeldelsen, der Midjo kom med sin eneste innvending, og spurt om hvor jeg sto i «den store preteritumsbruksdebatten i norsk langformjournalistikk». Siden jeg synes det er et interessant spørsmål, limer jeg her inn forsøket jeg gjorde på å oppsummere mine tanker om temaet:
1. Portrettintervjuer og langformjournalistikk i Norske aviser og magasiner er nesten utelukkende skrevet i presens, noe som gjør at nordmenn kanskje synes det er uvant å lese dokumentarstoff i fortidsform.
2. Akkurat det med at intervju og reportasjer er mer «levende» og engasjerende i presens, er en påstand norske journalister blir flasket opp på, uten at jeg noen gang har hørt et faktisk argument som overbeviser meg om at den oppfatningen er noe annet enn en fiks idé. I så fall er det pussig at langformjournalistikk i New York Times, New Yorker etc. gjerne holder seg til preteritum, uten at det synes å hindre innlevelsen. (Det gjelder også for den saks skyld de fleste romaner – uten at jeg skal sammenligne meg med dem).
3. En grunn til at portrettintervjuer i Norge gjerne skrives i presens er muligens at journalisten ofte har bare ett møte med objektet. Med andre ord er det bare ett tidsplan. I tekster hvor man følger folk over tid, er preteritum for meg mer nærliggende, og gjør det lettere å få fram at tida går, for det gjør den jo.
4. Preteritum er ærligere. Alt som fortelles i teksten har skjedd før skriveøyeblikket. Når jeg selv har skrevet lange tekster i presens, opplever jeg det ofte som litt masete at fortellerstemmen hele tiden insisterer på at «alt skjer akkurat nå».
