Klikk her for bedre atferd

Image

Behaviorismen har gjenoppstått som selvhjelp-apper.

I en Guardian-sak forteller forfatter Helen Oyeyemi at hun går til drastiske tiltak for å tvinge seg selv til produktivitet. Hun har lastet ned en app, Write or Die, som automatisk begynner å slette det hun har skrevet om hun ikke har tastet inn noe på et gitt antall sekunder.

I motsetning til Oyeyemis piske-strategi, foreslår Nell Stevens en gulrot-app (eller for den med mer teoretiske referanser: Skinner heller enn Pavlov): Written? Kitten! forsyner deg med et nytt bilde av en søt kattunge hver gang du har skrevet en viss mengde ord.

Artikkelen har også samlet tips fra flere forfattere, og inkluderer en lang kommentartråd hvor folk diskuterer hva man skal gjøre for å ikke utsette skrivinga. I alle fall virker det som denne artikkelen er et godt utgangspunkt for endeløs prokrastinering ved å kartlegge anti-prokrastineringsredskaper.

The Atlantic Monthly hadde nylig en coversak som handlet om at app-veldet har gitt B.F. Skinners atferdsmodifisering en renessanse.  Skinner var den behavioristiske psykologen som mente vi kunne perfeksjonere oss selv ved å finne ut ved å sørge for belønning av positiv atferd.

Skinner ble kritisert for å behandle mennesker som viljeløse dyr, selv om man skulle tro det var lite kontroversielt at atferd påvirkes av belønning. Kanskje ble den Skinnerske metoden også blandet sammen med den mer uhyggelige kondisjoneringenA Clockwork Orange , som klart var mer Pavlovsk.

Med det store tilbudet av smartphone-apper, er atferdskontrollen flyttet fra et autoritært system til selvhjelpsdomenet. Atlantic-artikkelen beskriver en rekke redskaper for vektreduksjon, som Lose It!Disse programmene holder styr på kaloriinntak og vektkurve, og sørger for å gi deg positiv feedback fra andre brukere når du gjør det bra.

Også straffbaserte programmer finnes, som GymPact, en app som gir deg en bot hver gang du ikke drar på trening som planlagt. Eller programmer som Habit Maker Habit Breakersom lar deg definere alle slags vaner du vil legge deg til, som å gi komplimenter, eller venne deg av med, som å sukke høyt i offentlige rom.

Kanskje var Skinner bare for tidlig ute, men han kunne jo ikke ane at menn i hvite frakker ville kunne erstattes av små elektroniske dingser i lomma, og at det ville få det hele til å virke mye mer selvstyrt.

Om forplantning

I dag har Dagbladet publisert en artikkel jeg skrev om forplantningens mysterium. Hvorfor får folk fortsatt barn i en verden hvor det ikke lenger lønner seg økonomisk, verden trues av overbefolkning, og psykologene til og med påviser at barnløse synes å være lykkeligere enn foreldre?

Temaet har vært tatt opp i mange artikler internasjonalt de siste årene, og nylig ble tre bøker om emnet anmeldt i et bokessay i New Yorker, som jeg henviser til i Dagblad-artikkelen. Et annet ferskt innspill er den omstridte artikkelen om biologisk manipulering som Audun Lindholm og jeg har blogget om på Vagant.no, hvor en gruppe akademikere ledet av S. Matthew Liao foreslår å løse overbefolkningsproblemet ved for eksempel å gjøre framtidas mennesker mindre av størrelse.

Image

Intervju i Natt&Dag

Jeg har blitt intervjua i siste nummer av gratisavisa Natt&Dag. Siden jeg har skrevet om rent og urent og utafor og innafor i Skitt, ville de ha meg til å snakke om månedens emne: kosher. Klikk på intervjuet for å få det i lesbar størrelse.

Tokyo-reportasje ute på Vagant.no

I fjor skrev jeg en reportasje fra Tokyo for Vagant, nå ligger den ute på Vagants nye nettsider. På jakt etter myter og sannheter om det moderne Japan møter vi nerder, roboter og små jenter i stuepikeuniformer og mye mer, inkludert oss selv i døra. Artikkelen er dessuten så lang som en liten boksingel, så det anbefales å lese den på instapaper eller med den fine «leser»-funksjonen på ipaden.

Image
Kontrollpanelet på et helt vanlig offentlig toalettmøbel i Tokyo.

Intervju med Jennifer Egan

Jeg har interjuet pulitzerprisvinner Jennifer Egan om hennes norgesaktuelle bok Bølle på døra for Dagbladet, og saken kan leses på nettsida deres.

Ekstrem forvandling

I anledning at Vagant for øyeblikket er ute med et temanummer om transhumanisme, hvor også jeg har bidratt litt, legger jeg ut min egen første artikkel om emnet, som i hine hårde sto på trykk i Dagbladet 14. september 2006. Til glede for nye lesere, som det heter.

Hvor mye kan menneskene forbedre seg selv før vi blir noe annet enn mennesker?

13. juli i år (2006) publiserte tidsskriftet Nature en artikkel om Matt Nagle. 25-åringen, som har vært helt lam i fem år etter en knivstikking, har nå fått hjernen koblet til en datamaskin, og via den klarer han å bevege en robotarm ved tankens kraft. Av bildene kunne man se at datapluggen var stukket inn i hjernen på toppen av hodet, og ikke i nakken som i «Matrix»-filmene. Likevel går tanken uvilkårlig til slike science fiction-scenarier, hvor skillet mellom menneske og maskin blir utydelig. Og vi vet at teknologier som først blir tatt i bruk for å hjelpe syke og svake, som regel finner flere bruksområder om etterspørselen er stor nok. Hvem kunne ikke tenke seg et par ekstra armer?

Om «menneske-med-robot-armer»-konseptet høres kjent ut, er det kanskje fordi du har sett det i «Spider-man 2». Kanskje har du også latt deg underholde av roboter med moralske kvaler i «I, robot», og mennesker med superkrefter i «Hulken». Vi kjenner teknologien fra fiksjonen, og av og til blir vi minnet på at noen jobber med å gjøre den til virkelighet. Etter hvert som de får det til, øker interessen for hva utviklingen kan gjøre med vår selvforståelse som mennesker.

Read more of this post

Kunsten er død, leve kunsten

Skrik er på finanssidene. Men slik ser kunstfeltet ut gjennom linkene jeg tilfeldigvis plukker opp i flyten på Facebook i løpet av denne uka:

1) Jeg får vite at Andy Rooney avskrev moderne kunst i 2008.

2) En eller annen ung hipster i Vice med frekk språkbruk har nå omsider sluttet seg til Rooneys analyse.

Klikk på bildet for å komme til artikkelen

3 )Men heldigvis ble kunsten likevel reddet av en dogme-lofi-renessanse-diva på do i lufta (vennligst se bort fra det villedende faktum at artikkelen om serien av en eller annen grunn befinner seg på en humorside.).

Klikk på bildet for å komme til saken

Vagant med nye hjemmesider

Vagant har lagt ut sine nye hjemmesider idag, på vagant.no, og de er ikke bare veldig fine, men også fulle av interessante artikler og intervjuer. En av de mange nysatsningene fra forrige inkarnasjon er redaksjonsbloggen, hvor jeg har fått lov å publisere som nummer to, med en post om transhumanistiske perspektiver på etikk.

Papirversjonen av Vagant er for tida ute, med et temanummer om transhumanisme som byr på flere artikler om framtidsscenarioer, teknologi og mennesker – i forbindelse med det har jeg på redaksjonsbloggen skrevet om hvordan filmer som Captain America: The First Avenger, Rise of the Planet of the Apes og A Clockwork Orange tar opp disse problemstillingene, sett i forhold til den vitenskapelige diskusjonen som pågår akkurat nå om moralsk forbedring med teknologiske midler. Er vi klare for moralpillen?


David Foster Wallace-arrangement på Litteraturhuset

I morra, fredag klokka seks, skal John Erik Riley og Ane Farsethås og jeg snakke om David Foster Wallace på Litteraturhuset.

I den anledningen plukket jeg fram denne teksten som jeg skrev for Dagbladet i 2007, som er litt underlig å se igjen etter at han tok sitt eget liv i 2008, men som jeg limer inn her uredigert for den som ønsker en liten påminnelse om hvordan Wallace framsto (i alle fall for undertegnede) den gangen.

Image

Den inderlige ironikeren

David Foster Wallace vinner humorpriser for bøkene sine, men hevder selv at han prøver å skrive noe trist.

En pussig skrue. Det er det første man tenker når man ser et TV-intervju med David Foster Wallace. Ganske utilpass og klart nevrotisk. Rykninger i ansiktet, langt lurvete hår, gjerne med et tørkle knyttet rundt, og briller i «gal professor»-sjangeren. Men når han åpner munnen, viser det seg at han ikke bare snakker i lange, velformulerte setninger, men også er skikkelig morsom, på en ironisk og vittig måte. Faktisk er han blitt beskrevet av New York Times som «David Letterman med en doktorgrad og diksjon.» Det er også blitt sagt at han «var for litteraturen det som Jim Carrey var for komikken». Samtidig som han har denne statusen som hip ironiker, er han også blitt kjent som flaggbærer for en generasjon ny-inderlige forfattere som er skeptiske til nettopp ironi, som ønsker å «risikere sentimentalitet og melodrama». Read more of this post

Alisons liv

Fotograf Jack Radcliffe har dokumentert sin datters oppvekst fra fødselen i ’78 til voksent dagligliv i 2011. Veldig vanskelig å slutte å kikke på når man først har klikket på et bilde. Lett å føle litt Truman Show-ambivalens etterpå. Funnet via Squidge.

Faksimile fra Radcliffes hjemmeside, klikk på bildet for å komme dit og kikke på bildene.