Smakebit fra Bløff på Salongen.no

BildeSalongen.no, nettstede for filosofi og idéhistorie, har trykket et utdrag fra Bløff. Nærmere bestemt fra kapitlet “Autentisitet”, om natur og naturlighet som statussymbol:

http://salongen.no/-/bulletin/show/830498_naturlige-lyster

Bløff anmeldt i Stavanger aftenblad!

ImageBløff er nå anmeldt i Stavanger aftenblad, og anmelder Ole Kallelid har mye hyggelig å si, blant annet:

«Denne boka er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er ikke vitenskapelig, og gir seg heller ikke ut for å være det, men er snarere journalistisk eller essayistisk. Forfatteren har gått grundig til verks i skrivearbeidet. Han refererer til en stor mengde litteratur og nettsteder, og han har oppsøkt mange mennesker og ulike miljø som kan bidra til å kaste lys over emnet som undersøkes.

Stenvik er i løpet av boka innom så vel bildekunst, musikk og skjønnlitteratur som selvhjelpslitteratur, plastisk kirurgi og moter. Naturens verden og politikkens vesen, ikke minst når det kommer til konflikt og krig, blir også analysert med henblikk på hvilken rolle løgn og lureri spiller for aktørene og tilskuerne. Pussige episoder og funfacts bindes sammen av forfatterens vurderinger på en måte som gjør framstillingen leseverdig, tross de mange og sprikende innfallsvinklene på temaet.

Innimellom kan det oppleves som at Stenvik i sin begeistring over å ha funnet gode innfallsvinkler, samtalepartnere og intervjuobjekter mister hovedtematikken av syne. Men han henter seg alltid fint igjen. Avstikkerne har det til felles at de alle viser ulike sider ved juks og bedrag. De mange anekdotene og det store tematiske nedslagsfeltet gjør boka til en lett og ledig gjennomgang av menneskets hang til å bløffe og til å la seg bløffe.»

Bløff anmeldt i Dagbladet!

Bløff ble anmeldt i Dagbladet lørdag 2. mai, og skribent Marius Wulfsberg kommer med flere hyggelige beskrivelser:

«Det er vanskelig ikke å bli imponert over Stenviks forarbeid og kunnskap.»

“Forfatteren tar seg også tid til å skrive ut dehistoriske, vitenskapelige og eksistensielle konsekvensene av anekdotene. Framfor alt i kapitlene om løgn og autentisitet finner han balansen mellom faglige nyanser og et tydelig perspektiv.”

«Rollespill brukes som en forklaring på alt fra Homers “Odysseen” til fribryting og dagens politikk på en forfriskende måte.»

Wulfsberg tar også i sin anmeldelse opp den interessante diskusjonen om «Big Idea books», beskrevet av historiker Marshall Poe som bøker som bygger på en «entusiastisk formulert tese, vanligvis av typen “Dette forandrer alt og vil gjøre deg rik, lykkelig og vakker.” Den store ideen bør dessuten være kontraintuitiv, og den skal helst underbygges med både forskning og fengende anekdoter.»

I forordet til Bløff uttrykte jeg en mild skepsis slike bøker, siden min erfaring har vært at de mest strømlinjeformede av dem ender med å håndplukke eksempler som passer tesen, presse dem inn i forhåndsdefinerte rammer, og se bort fra interessante paradokser.

Samtidig, som Wulfsberg påpeker: «Uten en tese får man ikke øye på slående eksempler og skarpe resonnementer i en uoversiktlig forskningslitteratur.» Som forfatter må man forsone seg med at man alltid til en viss grad tvinger sitt perspektiv på leseren: En god leseopplevelse handler framfor alt om møtet med en tydelig stemme.

Når vi snakker om gode litterære opplevelser, har vi en tendens til å snakke om at vi blir «beveget», og denne metaforen er neppe tilfeldig. For å se et nytt perspektiv må man ha beveget seg til et annet ståsted.

Avslutningsvis i anmeldelsen har Wulfsberg formulert en «overordnet påstand» fra boka mi som jeg gjerne stiller meg bak:

«Forholdet mellom sant og falskt i kulturen så vel som politikken og naturen er mer flytende enn vi liker å tro.»

Hele anmeldelsen ligger ute på nett bak Dagbladets betalingsvegg:http://www.dagbladet.no/2014/05/02/kultur/pluss/ekstra/litteraturanmeldelser/anmeldelser/33085870/

Men den kan også beskues her, da:

Bilde

Død, liv, venting og forvandling med P2s Påskeevangelium

Bilde

Gode nyheter for alle som synes det var trist at Radiofront ble lagt ned: I påska gjenoppstår den dynamiske duoen Vera Kvaal og Jostein Gjertsen i litt transformert utgave, som P2s Påskeevangelium.

 

Hver dag i påska, klokka 09.00 hver dag, og i reprise 17.00. Tema for de fire programmene er naturlig nok Livet, Døden, Venting og Forvandling.

 

Jeg har også fått en liten renaissance i min gamle DJ-rolle, og er musikk-utvelger og -kåsør til alle temaene. På programmet: John Coltrane, Danny Elfman, Bee Gees og mye mer. God påske!

 

Når enden er god

BildeI denne fascinerende episoden av radioprogrammet This American Life forfølger reporteren et rykte: At endetarm fra gris skives opp og selges i fritert tilstand som erstatning for calamari.

Etter flere blindspor bestemmer de seg for å i det minste teste om det går an, og får en kokk til å tilberede både vanlig blekksprut og griserektum. Deretter lar de et panel av calamari-elskere blindteste varene. 

For å sitere:
“It’s a story about possibility. It’s classic rags to riches. It’s about whether a cut of meat– perhaps the lowliest, most malignable cut of meat in America– might somehow, in at least one place on the planet, be dipped in the redemptive oils of the great culinary equalizer that is the deep fryer.”

«Resultatet vil overraske deg!» ville jeg sagt om jeg drev med clickbaiting. Men sannheten er nok ikke særlig overraskende, selv om noen vil finne den ubehagelig: De kjente ikke forskjellen.

For de som er interessert i fortellinger om kopier og originaler inneholder episoden forøvrig også andre, eh, godbiter.

Gjest på Lindmo

BildeLindmo-episode om bløff og lureri er lagt ut på nett. Gjester: Bår Stenvik, Unni Askeland og Ingar Helge Gimle.

 

 

Hvem bestemmer hva som er ekte?

Screenshot 2014-04-08 07.06.27Musikk har alltid vært arena for aggressive kamper om hva som er «ekte», og hip-hop-sektoren er representativ i så måte. Siste podcast av programmet Radiolab forteller historien om en av de DJ-ene som i dag kjemper mest innbitt for å hegne om en puristisk hip hop-forståelse – jødiske Peter Rosenberg fra forstaden Chevy Chase.

Rosenberg havnet i en brudulje da han i 2012 disset Nicky Minaj for å ha blitt for pop, noe som utløste et skred av spørsmål om hvem som hadde mest kred og grunn til å kalle seg ekte. Hun med sin inner-city-oppvekst og bakgrunn eller han med sin nerdete lidenskap for old school-rap. Og hva med rasespørsmålet? Og ikke minst, hvorfor er det alltid guttas hip hop som liksom er “for real”, den med pistoler og skryting?

Podcasten er basert på en New Yorker-artikkel som også er veldig god, men den er bare tilgjengelig for abonnenter.

 

Bløff anmeldt i Klassekampen

BildeBløff har fått sin første anmeldelse i Klassekampens bokmagasin 5. april.

«Stenviks største styrke som sakprosaforfatter er hans formidable teft for gode og talende eksempler, og de kommer som perler på en snor»

«Stenvik er en av de dyktigste formidlingsjournalistene som skriver i skjæringspunktet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora»

– Jan Grue, Bokmagasinet, Klassekampen

 

Ekte bykjærlighet™

I siste episode av det eminente radioprogrammet This American Life, som har mange norske podcast-abonnenter, fortelles en fantastisk liten historie om autentisitet. NB: SPOILERE KOMMER nedi her: I USA drev byene tydeligvis mye med omdømmebygging på 80-tallet, og lagde cheesy sanger om hvor vennlige og flotte de var, med tilhørende videoer med blide familier og fotballspillere.

Ira Glass har imidlertid i dette programmet funnet en av de få personene som ikke ble ille berørt av hjembysangen sin – Ken Lima-Cuelho og andre Calgary-beboere syntes visst at «Hello Calgary» virkelig fikk fram egenarten deres og fikk dem til å føle seg spesielle.

Read more of this post

Tillers tillitskrise (og litt om forskning)

BildeJeg er straks ferdig med første bok i Carl Frode Tillers “Innsirkling“-trilogi, og det slår meg at et tekstsøk ville ha funnet hundrevis av forekomster i boka av ordet “liksom”. Alle jegpersonene beskriver hvordan de andre “smiler, liksom skal virke sjarmerande” eller hvordan de selv “løfter augebryna, er liksom overraska”. Det er om om alle jeg-ene befinner seg langt inni en maskin hvor de febrilsk trekker i spaker og trykker på knapper for å styre alle kroppens ytre tegn på følelser og engasjement, samtidig som de prøver å tyde de andres fasader for å forstå hva de “egentlig” er ute etter.

Boka kan leses som en urovekkende studie av hva som skjer når vi blir altfor opptatt av å skille mellom det som er bakenforliggende og det som bare er sosialt spill. Figurene har en tendens til å tillegge hverandre motiver eller diagnoser: De tolker andres utbrudd som “noe som egentlig handler om faren din” eller “forsøk på å kontrollere meg”.

«På et psykologisk-realistisk nivå skriver Tiller uansett helt suverent om ensomhet og mellommenneskelig misère. Få kan som han vise frem kommunikasjon som slår knute på seg.»

– Anmelder Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten, om Innsirkling

Slike tanker gjør selvfølgelig alle seg en gang i blant, og uten en sunn skepsis ville vi stadig bli lurt. Men om vi skal fungere som mennesker i et samfunn må man stort sett gi seg over og tro at folk mener det de sier. Selvfølgelig finnes det også psykologiske og sosiale forklaringer på hva vi gjør, men det går an at begge deler er sant samtidig.

På tross av at mistenksomme og negative folk gjerne blir oppfattet som smarte (det siste momentet er blant annet studert innen litteraturkritikken), er tendensen faktisk i følge en fersk studie at folk som stoler på andre er de mest intelligente. Det finnes mange teorier om hvorfor, for eksempel at smarte folk i utgangspunktet omgir seg med pålitelige folk, eller at de sjeldnere setter seg i situasjoner hvor andres svik kan skade dem. En studie jeg gjengir i Bløff viser også at de tillitsfulle var flinkere til å gjenkjenne løgner enn de mistenksomme – muligens fordi deres grunnholdning sørger for at de får ganske mye mer sosial kontakt og blir bedre menneskekjennere.