Bår Stenvik

Category Archives: Ukategorisert

Ekte bykjærlighet™

Leave a Comment Posted by barwp on March 31, 2014

I siste episode av det eminente radioprogrammet This American Life, som har mange norske podcast-abonnenter, fortelles en fantastisk liten historie om autentisitet. NB: SPOILERE KOMMER nedi her: I USA drev byene tydeligvis mye med omdømmebygging på 80-tallet, og lagde cheesy sanger om hvor vennlige og flotte de var, med tilhørende videoer med blide familier og fotballspillere.

Ira Glass har imidlertid i dette programmet funnet en av de få personene som ikke ble ille berørt av hjembysangen sin – Ken Lima-Cuelho og andre Calgary-beboere syntes visst at «Hello Calgary» virkelig fikk fram egenarten deres og fikk dem til å føle seg spesielle.

Read more of this post

Ukategorisert autentisitet, Bår Stenvik, Bløff, Calgary, Kate Gulbrandsen, kopi, Milwaukee, original, this american life

Tillers tillitskrise (og litt om forskning)

Leave a Comment Posted by barwp on March 28, 2014

Jeg er straks ferdig med første bok i Carl Frode Tillers “Innsirkling“-trilogi, og det slår meg at et tekstsøk ville ha funnet hundrevis av forekomster i boka av ordet “liksom”. Alle jegpersonene beskriver hvordan de andre “smiler, liksom skal virke sjarmerande” eller hvordan de selv “løfter augebryna, er liksom overraska”. Det er om om alle jeg-ene befinner seg langt inni en maskin hvor de febrilsk trekker i spaker og trykker på knapper for å styre alle kroppens ytre tegn på følelser og engasjement, samtidig som de prøver å tyde de andres fasader for å forstå hva de “egentlig” er ute etter.

Boka kan leses som en urovekkende studie av hva som skjer når vi blir altfor opptatt av å skille mellom det som er bakenforliggende og det som bare er sosialt spill. Figurene har en tendens til å tillegge hverandre motiver eller diagnoser: De tolker andres utbrudd som “noe som egentlig handler om faren din” eller “forsøk på å kontrollere meg”.

«På et psykologisk-realistisk nivå skriver Tiller uansett helt suverent om ensomhet og mellommenneskelig misère. Få kan som han vise frem kommunikasjon som slår knute på seg.»

– Anmelder Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten, om Innsirkling

Slike tanker gjør selvfølgelig alle seg en gang i blant, og uten en sunn skepsis ville vi stadig bli lurt. Men om vi skal fungere som mennesker i et samfunn må man stort sett gi seg over og tro at folk mener det de sier. Selvfølgelig finnes det også psykologiske og sosiale forklaringer på hva vi gjør, men det går an at begge deler er sant samtidig.

På tross av at mistenksomme og negative folk gjerne blir oppfattet som smarte (det siste momentet er blant annet studert innen litteraturkritikken), er tendensen faktisk i følge en fersk studie at folk som stoler på andre er de mest intelligente. Det finnes mange teorier om hvorfor, for eksempel at smarte folk i utgangspunktet omgir seg med pålitelige folk, eller at de sjeldnere setter seg i situasjoner hvor andres svik kan skade dem. En studie jeg gjengir i Bløff viser også at de tillitsfulle var flinkere til å gjenkjenne løgner enn de mistenksomme – muligens fordi deres grunnholdning sørger for at de får ganske mye mer sosial kontakt og blir bedre menneskekjennere.

Ukategorisert Bår Stenvik, Bløff, carl frode tiller, innsirkling, mistro, tillit

Hvorfor må vi lures til å tro at mannlige småstjerner er store, og hvorfor er de ikke det?

Leave a Comment Posted by barwp on March 24, 2014

Ingen vil la seg overraske over at filmer fordreier virkeligheten. Men det er interessant å legge merke til en del tendenser. For eksempel Hollywoods anstrengelser for å få sine mannlige stjerner til å virke høyere enn kvinnene.

I denne artikkelen fra Atlantic trekkes unntaket fram: I Hunger Games gjøres det ikke noe forsøk på å skjule at Jennifer Lawrence er høyere enn sin sidekick. Noe som gjør det de motsatte eksemplene i artikkelen desto mer påfallende. At Ethan Hawke virker høyere enn Uma Thurman i Gattaca, for eksempel, eller at Tom Cruise på magisk vis framstår som høyere enn Cameron Diaz, som egentlig er et lite hode høyere.

Artiklene som «avslører» hvor små mannlige stjerneskuespillere er, har blitt en egen sjanger i sladreblader og nett-deling. I seg selv er det interessant å se, som en bekreftelse på vår sladder-aktige trang til å få vite «sannheten» om ikonene. Men det peker også på et strukturelt trekk: Skuespillere er ofte små, fordi det tar seg bedre ut foran kamera å ha et relativt stort hode i forhold til kroppen, noe som er lettere med en mindre kropp. En annen grunn er visstnok at er lettere for kortere mennesker å trene seg opp eller legge på seg, slik skuespillere av og til må.

Til sammenligning er det nok kanske lett å få folk til å virke høyere enn de er på film, det er jo bare å sette dem oppå en boks. Eller lage dørkarmer som er mindre enn vanlig, som de kan stå inni.

Ukategorisert Bår Stenvik, Bløff, Høyde, skuespillere, Tom Cruise

Slippfest for Bløff 1. april!

Leave a Comment Posted by barwp on March 24, 2014

Nå er slippfest for Bløff bestemt! Det blir på Halvbroren i CappelenDamm-huset i Akersgata, tirsdag 1. April klokka 19.00.

Meld din ankomst på facebooks eventside!

Christer Falck vil intervjue forfatteren i et mini-bokbad, forfatter Ola Jostein Jørgensen vil lese en av sine tekster, og det vil bli illusjons-show ved den store Flinkini (aka Jon Øystein Flink). Velkomstdrink til de først ankomne!

Om Boka:
Juks og bedrag regnes ikke blant våre fineste ferdigheter, men uten dem ville vi ikke ha vært mennesker. Samme hvor sofistikerte og opplyste vi blir, grubler vi fortsatt over om vi føler «ekte kjærlighet» og om vi er i kontakt med våre «sanne jeg». Kan en forfalskning være ekte kunst? Hvordan avslører man en løgner? Hva betyr ærlighet i krig og politikk?

BLØFF handler om hva vi oppfatter som ekte og falskt, og hvorfor vi er så opptatt av å skille mellom dem. Bår Stenvik gransker nær og fjern historie, besøker Forsvarets forskningsinstitutt og drar på sjekkeskole, intervjuer kunsthistorikere og hjerneforskere, og fletter det hele sammen til en underholdende fortelling om det vi forakter, fascineres av, og aldri kommer unna: løgn, bedrag og selvbedrag.

Om forfatteren:
Bår Stenvik (f. 1976) er forfatter og journalist. Han har gitt ut to prisbelønte bøker, Skitt (Pax, 2011) og Dataspill (Cappelen Damm, 2011). Ellers er han redaksjonsmedlem i Vagant, og skriver artikler om alt fra litteratur og kunst til hjernedop og teknologi i aviser som Dagens Næringsliv og Dagbladet og tidsskrifter som Vinduet og Prosa.

Om de andre:
Christer Falck Christer Falck (født 14. august 1969 i Oslo) er en norsk plateprodusent, forlagseier og programleder, mest kjent fra reality-TVserien Robinsonekspedisjonen, som har gått på TV3 siden 1999. Falck var modell på store deler av 1990-tallet. Han har også før og etter dette vært en aktiv aktør i platebransjen i Norge, kjent for små og uavhengige plateutgivelser. I 2010 startet han Falck Forlag AS.

Ola Jostein Jørgensen er ein norsk forfattar frå Nannestad. Han debuterte i 2011 med romanen Klassikeren, og ga nylig ut den kritikerroste novellesamlingen “Ingen drømmer om Oslo”.
http://www.aschehoug.no/nettbutikk/ingen-drommer-om-oslo.html

Jon Øystein Flink debuterte som forfatter i 2003 med “Ole-Kristian Oksrød”. Flinks siste roman er “Sex, død og ekteskap” (2009). Han er i tillegg musiker og tryllekunstner.

Ukategorisert

Bedragersk selvhjelp, illusorisk selv

Leave a Comment Posted by barwp on March 24, 2014

I helgas utgave av Klassekampens bokmagasin skriver Joanna Rzadkowska en interessant anmeldelse av Ole Jacob Madsens «Det er innover vi må gå». Boka tar for seg selvhjelpskulturen, og Rzadkowska lesning tyder på at den framfører en solid kritikk av hvordan trender som «mindfulness». og andre velmente tips om positiv tenking har en tendens til å laste ansvaret for lykke og suksess over på enkeltindividet. Som Rzadkowska sier, det blir en mer fancy måte å si «skjerp deg!» Også på NAV har selvhjelpsfrasene sneket seg inn, påpeker hun, med plakater som sier «Det var ikke evner jeg manglet. Det var selvtillit.» og «Å gå fra stønad til jobb gjør mye for selvfølelsen.»

Kanskje er det ikke bare selvhjelpspropagandaen som er en bløff. Hele premisset om at vi har et sammenhengende «selv» som vi kan «forbedre» har også bedragerske trekk: Ideen om hva selvet består i har forandret seg mye gjennom historien. Akkurat som de mange tankene om ekte og falske selvframstillinger, «kjerne», «maske» og «fasade».

Read more of this post

Ukategorisert Bår Stenvik, Bløff, bokmagasinet, det er innover vi må gå, Joanna Rzadkowska, Klassekampen, Ole Jacob Madsen, selvhjelp

Ekte trendsettere kler seg ikke trendy (eller gjør de det?)

Leave a Comment Posted by barwp on March 14, 2014

Ingen vil være en kopi, alle vil være originaler. Noe som i moderne tid fører til paradokset som Natt&Dag en gang kalte flokkindividualismen. En fersk sak i New York Magazine tar for seg den nye trenden normcore, som tar fenomenet på alvor. De hippeste i New Yorks gater må nå kle seg helt vanlig for å skille seg ut. Eller for å si det på en annen måte, de viser sin overlegne trendfølsomhet ved å kle seg utrendy. Skjønt i det øyeblikket de gjør det, blir de selvfølgelig trendy.

Eller for å si det på en tredje måte: De har innsett at de ikke er spesielle, og kler seg deretter – og det gjør dem spesielle (håper de). Fenomenet formelig flyter over av finurlighet.

Derfor går nå hipsterne kledd i gamle fleecejakker, dongeribukser med dårlig passform, sokker i sandalene, som sine egne foreldre, eller som noe ut av en gammel Seinfeld-episode. Det er selvfølgelig ikke noe nytt i prinsippet, men den samme prosessen som hipsterne tidligere utsatte trailercapsen og sjømannstatoveringene for. De ønsker å signalisere ekte status, ved å demonstrere at de ikke trenger å støtte seg til synlige klesmerker eller etablerte trendmarkører.

Sett med biologenes briller, ut fra signaling-teori (som jeg skriver litt om i Bløff), kunne man si at de risikerer med vilje å bli forvekslet med ufikse nolduser, bare for å vise sin overlegne savoir, på samme vis som alfahannen reiser hodet og blotter strupen sin bare for å demonstrere egen overlegenhet.

Et annet aspekt, som jeg allerede skrev om i boka Skitt, er at dette er en ny runde i den evige prosessen hvor estetisk dritt blir konvertert til gull. Den gangen viet jeg et kapittel til dongeribuksas alkymiske historie: Arbeidernes røffe dongeribukser ble statussymbol, og når arbeider-autentisitetspotensialet var uttømt, var det de skitne og revnete buksene som ble klesbransjens neste bytte, etc.

http://nymag.com/thecut/2014/02/normcore-fashion-trend.html

Ukategorisert Bår Stenvik, Bløff, normcore

Rørende kunstfilm var ikke kunstfilm, og ikke rørende heller, egentlig. Men var det bare juks, det vi følte, da?

Leave a Comment Posted by barwp on March 12, 2014

I de siste døgnene har svært mange delt en «fin» og «rørende» video av fremmede som kysset for første gang. Mange fikk, som meg, kanskje ikke med seg at den egentlig var en reklamefilm for klær, og at de fine menneskene i videoen var spesialplukkete skuespillere, modeller og musikere. Det var nok også bevisst underkommunisert for å gi en mer «autentisk» aura, selv om jeg husker at jeg tenkte «du verden så pene de tilfeldige menneskene fra gata er blitt nå for tida».

Så kom gledesdreperne fra Slate på banen og opplyste ettertrykkelig om hvordan det egentlig hang sammen, og videoen endret karakter for mange, og fikk en bismak av bløff. Plutselig var det ikke lenger en kunstnerisk ytring, men en utstudert taktikk for å selge et produkt.
Eksemplet er ikke enestående: I de siste åra har vi stadig sett morsomme og sprø videoer som deles på nett, og deretter blir mye mindre morsomme når noen gjør oppmerksom på at de bare er en viral markedsføringskampanje for ett eller annet. Videoen er akkurat den samme, men når vår opplevelse av intensjonen bak forandrer seg, føler vi oss lurt. Slik det er med så mange kulturprodukter, og med mellommenneskelige forhold: Når noen prøver å selge oss noe, blir det vanskelig å le av vitsene deres, samme hvor morsomme de er, og vi forblir kalde når vi hører deres rørende historier.

Ukategorisert Bår Stenvik, Bløff, kyssing, reklame

Syngende gjest i Kulturhuset

Leave a Comment Posted by barwp on March 10, 2014

I dag har jeg gjort min foreløpig merkeligste gjesteopptreden på radio, som kan høres på nett eller lastes ned her. Kulturhuset skulle snakke om musikalformen i anledning den nye norske filmen Ta meg med! som har blitt behandlet lite ærbødig av anmelderne. Og hva var da mer naturlig enn å utforme intervjuet (i alle fall deler av det) som en musikal?

Programleder Ragnhild Sandvik formulerte sine spørsmål til melodier av Eggum/Sivertsen, og av hensyn til min egen dialekt valgte jeg Tre små kinesere-låter som utgangspunkt for mine tilsvar. Forhåpentligvis vrir ikke eminente Ulf Risnes seg alt for mye i sin lenestol om han får høre radbrekkingen. Mens jeg skrev på svarene, slo det meg for øvrig at Risnes sikkert har vært i minst ett utviklingsmøte på Trøndelag Teater om å lage en musikal av materialet sitt, en såkalt «jukeboks-musikal». Dette fenomenet er noe av det som nevnes i innslaget, etter endt syngespillsekvens.

Read more of this post

Ukategorisert Bår Stenvik, kulturhuset, musikal, Ragnhild Sandvik, Ta meg med, Tre små kinesere

Gjest på Trygdekontoret

Leave a Comment Posted by barwp on March 6, 2014

I går var jeg gjest på Trygdekontoret, sammen med blant andre villmarksjournalist Kjetil Østli, foreldreblogger Susanne Kaluza og humorist Bård Tufte Johansen, og vi samtalte om hverdagsliv, illusjoner og livsløgner. Programmet kan ses på nett-tv her.

Ukategorisert Bår Stenvik, Bløff, hverdagsliv, Trygdekontoret

Om Andreas Wabø, bløff, biologi og status

4 Comments Posted by barwp on March 6, 2014

En av de store snakkisene det siste døgnet har vært GK-sjef Andreas Wabøs utskjelte innlegg om «crazy ones» og «storydoing». I en tekst spekket med engelske låneord og full av HR-entusiasme forteller han om hvor viktig det er at folk i en bedrift «walk the walk» – med andre ord at de ikke bare forteller fine historier, men også lever livene sine i henhold til dem.

Saken er en fascinerende illustrasjon av flere av prinsippene jeg skriver om i den kommende boka Bløff. For det første er det han snakker om, sammenlignbart med det som i biologien omtales som ekte og falsk signalisering. Antilopene som gjør høye sprang i nærheten av løveflokker, gjør det for eksempel for å demonstrere at de virkelig er spenstige, og ikke bare ser sånn ut. Praksisen minner selvfølgelig også om det gamle forfattermantraet show, don’t tell. Det de alle har til felles er at de er strategier for å overbevise en mottager om at en selv er ekte vare, eller viser autentisitet, som det kanskje er mer nærliggende å si i kommunikasjonsbransjen.

Responsen er enda mer interessant. Da jeg først klikket på en link fra riks-avkleder Karl Fredrik Tangen og så Wabøs innlegg for et par dager siden, smilte jeg godt i skjegget, som de fleste andre, og tenkte at her røper Wabø seg, nettopp fordi han i et dødelig paradoks ikke framtrer som overbevisende i sin egen kommunikasjon, men overfladisk og frasete.