Category Archives: Ukategorisert

Bløff i horisonten

Bløff_ny_forside_2_screenBløff_ny_forside_1_screenDet nærmer seg slipp for den nye boka mi, BløffFor øyeblikket befinner den seg et sted i trykkeprosessen, og alle involverte er veldig spente på hvordan den vil se ut. Omslaget er designet av dyktige Eivind Platou, som brukte mye tid sammen med trykkeriet på å finne akkurat den rette typen rød plast. I tråd med emnet er nemlig boka selv utformet som en aldri så liten illusjon.

Omslaget vil være utstyrt med et gjennomsiktig rødt plastcover som gjør alt som er tegnet med rødt på selve boka usynlig, et grep som tidligere er utnyttet på fint vis blant annet av designeren Stefan Sagmeister på boka Made You Look og H.P. Zinke-CD-en Mountains of Madness. Den heldige leser som finner på å kikke bak plastfasaden, får i vårt tilfelle et glimt av den sanne, bedragerske Pinocchio.

Image

Stefan Sagmeisters egendesignete bok Made You Look. Rødt blir usynlig gjennom det røde plastcoveret, grønt blir svart.

Bonusanekdote: Jeg intervjuet faktisk Sagmeister en gang, og han fortalte at han fikk ideen til sine varianter over temaet en dag han satt på T-banen i New York og så ei jente som hadde rødt vareomslag på skoleboka si – og akkurat sånt omslag hadde jeg på bøkene mine også, en gang på ungdomsskolen.

Som oppvarming før slippet og i tida etter kommer jeg til å blogge litt om ulike aspekter av juks og bedrag – interessante ting jeg ikke fant plass til i boka, som passer fint i en bloggkontekst. Første eksempel er saken under, om Riedel-glass, vinsnobberi, og de som gjerne vil avsløre.

Er fine vinglass bløff?

ImageEtter hvert som stadig flere nordmenn har gått på vinkurs, må den som inviterer venner på middag venne seg til å bli spurt om hvorvidt man har Riedel-glass i huset. Og hvis ikke, må man forvente at gjestene har med seg et lite reisesett av disse spesialutformede drikkeinstrumentene. Utformingen skal lede væsker og gasser rett til nesen og tungens mest sensitive områder, og gi det aller beste utbyttet av forskjellige vintyper.

Kulinariske gleder er imidlertid ikke bare styrt av smak og lukt. Stemning og assosiasjoner har også sitt å si, og det er gjort en rekke tester hvor eksperter blir «lurt», for eksempel ved å servere hvitvin som er farget rød, eller samme vin fra henholdsvis billig og dyr flaske. Resultatet er stort sett at ofrene smaker det de tror de vil få smake.

Så er det selvfølgelig også gjort tester på Riedels vinglass. I Daniel Zwerdlings fascinerende artikkel «Shattered myths» i Gourmet magazine skildrer han disse forsøkene, hvor testobjektene fikk hodene fastspent og øynene tildekket, og ble servert vin av forskjellige glass holdt av robotarmer som svirret den for dem. Resultatet var at ulike glassformer ikke hadde noen merkbar effekt på lukt, og kun store forskjeller i form gjorde utslag på smaken. Så lenge du ikke drikker vinen fra norgesglass, men noe som har en eller annen vinglass-aktig form, er det lite sannsynlig at det er formen som utgjør forskjellen. I alle fall i et vitenskapelig eksperiment.

Screenshot 2014-02-27 11.50.40

“Take your favorite Riedel glasses along for dining out, vacation, or business.”

Men så kan man jo vanligvis beundre glassenes form når man sitter der ved matbordet, og man vet hvor mye de kostet, og all denne kunnskapen vil sannsynligvis føre til en placeboeffekt som gjør at vi tror vinen smaker bedre. Og er ikke det faktisk det samme som at den smaker bedre?

Særlig når det gjelder vinsmaking er det en egen glede som knyttes til å «avsløre ekspertene», disse snobbene som sier de kan kjenne forskjellene bedre enn oss andre. Så tilfredsstillende er det å si at keiseren er naken, at en del nyanser kan gå tapt. En av vinkjennerne selv, John Szabo, har forfattet et velskrevet forsvar for connaiseurenes evner på winealign.com, hvor han går gjennom en del av de mest siterte testene som «beviser» at de er lurendreiere. Han sier at noen av eksemplene ikke egentlig inkluderte ekte eksperter, og medgir at vinsmaking er vanskelig, men påpeker at det ikke betyr at ikke ekspertene er flinkere enn oss andre. Et annet forkludrende element er at eksperter og vanlige folk, som innen andre kulturelle felt, rett og slett ikke synes de samme tingene er bra. En alminnelig blindsmaker vil kanskje synes en billig vin smaker bedre, mens en trent gane foretrekker den dyre og mer utfordrende. Det betyr ikke at noen av dem blir lurt eller bløffer.

Men hva med den forskjellen som det samme mennesket kan oppleve bare ved å få ulik info om prislapp og aura knyttet til vin og glass? Å si at «det er bare placebo» innebærer en viss skadefryd og selvhevdelse, og det kan være villedende å snakke om «bare» placebo, siden placebo faktisk fungerer. Den er en særdeles viktig del av verden og hvordan vi oppfatter den, selv om den i vitenskapen stort sett betraktes som en feilkilde.

Sannsynligvis har små mentale effekter ekstra stor påvirkning i tilfeller hvor marginene er små, som i vinsmaking. Selv om man greier å lure ekspertene når man går inn for det, betyr ikke det at de «egentlig» ikke kan kjenne forskjell på god og dårlig vin. Det viser bare at psykologiske faktorer spiller en stor rolle, selv for dem. Og det sannsynliggjør at Riedel-glass virkelig gir en bedre smaksopplevelse for de fleste som kjøper dem og tror på effekten.

Og hvem kan si at de blir «lurt» så lenge opplevelsen er virkelig?

Fikse ideer

Malcolm Gladwell har noen gode tanker. Han insisterer bare litt for mye på at de vil forandre lesernes liv.

Image

Denne anmeldelsen av Malcolm Gladwells David og Goliat sto i Morgenbladet 3. januar.

Noen få forfattere er så heldige å bli udødeliggjort i form av adjektiver, som proustian og kafkaesque. I vår samtid er gladwellian blitt en vanlig betegnelse på den sjangeren som også betegnes som «Big Idea Books». Ifølge historiker Marshall Poe bygger slike bøker på en «entusiastisk formulert tese, vanligvis av typen «Dette forandrer alt og vil gjøre deg rik, lykkelig og vakker.» Den store idéen bør dessuten være kontraintuitiv, og den skal helst underbygges med både forskning og fengende anekdoter.

Malcolm Gladwells første bok, The Tipping Point, brukte prinsipper fra epidemiologi for å forklare hvorfor noen ting blir populære og andre ikke. Blink fortalte hvordan viktige avgjørelser tas i et mikrosekund. Outliers formidlet at suksess kan komme av flaks og 10 000 timers innsats.

Ballistikk. David and Goliath: Underdogs, Misfits, and the art of Battling Giantsavslører at de underprivilegertes svakheter i virkeligheten er deres største styrke. Stikk i strid med den allmenne oppfatning hadde Bibelens David overtaket på Goliat hele tida, kan Gladwell fortelle. Han opplyser oss om slyngens ballistiske og taktiske egenskaper, og konkluderer at store og langsomme Goliat aldri hadde en sjanse. David lagde sine egne regler, og vant.

Read more of this post

Intervju i A-magasinet

A-magasinet spurte meg hva jeg tenkte om at nordmenn vasker mindre selv enn før. I dag er saken på trykk. Dette er mitt bidrag. Bilde

Rom med utsikt

BildeHer om dagen hadde jeg en sak i Dagbladet om den nye filmen Gravity, hvor Sandra Bullock og George Clooney spiller astronauter som blir lost in space når romferga deres blir ødelagt. Filmen skriver seg inn i en rekke av storslåtte og eksistensielle romfilmer som 2001: En romodyssé og Sunshine, og det har jeg altså skrevet om i Dagbladet. Og for enkelhets skyld er teksten også lagt ut her.

Read more of this post

Katherine Boo: Bak den vakre fasaden

ImageI dag trykker Morgenbladet min anmeldelse av Jared Diamonds Verden fram til igår. Men den ligger ikke ute på nettet, så da benytter jeg anledningen til å legge ut den forrige artikkelen jeg hadde i Morgenbladet:

SANNHETEN OG LIVET

Katherine Boos National Book Award-vinner lar oss se Mumbais slum gjennom beboernes egne øyne. Eller gjør den det?

  Read more of this post

AKA DJ Både og

ImageJeg har vært DJ for Radiofront, og på podcasten deres, foruten reprisen fredag kveld, foredrar jeg om både-og i musikkens verden, med utgangspunkt i Grace Jones’ persona, rytmer fra Bushman’s Revenge og Kanye Wests bruk av Autotune. For anledningen snakker jeg også litt baklengs og bedriver pedagogisk beatboxing.Image

Den guddommelige verktøykassa ute igjen

ImageI 2010 skrev jeg en lang artikkel, «Den guddommelige verktøykassa», til boka Poetikk (Bokvennen), hvor jeg kombinerte reportasjebesøk på amerikanske creative writing-skoler med noen betraktninger om de skriveskolene jeg selv hadde gått på i Norge.

Folk blir tilsynelatende aldri lei av å diskutere hvorvidt man kan lære seg å skrive, som et hvert annet håndverk, eller om det kreves en spesiell drift eller gave.

Nå har det eminente litteraturmagasinet Vagant funnet det for godt å publisere artikkelen på nytt på sine nettsider. Er det sant at «et menneske kan trenes til å forfatte, slik en hund kan trenes til å gå på to bein,» men aldri vil gjøre det med samme naturlighet som en født forfatter?

Elsters utfordring

bilde-1I likhet med mange andre brukte jeg litt tid i sommer på å tenke over Elsters utfordring-konkurransen i Morgenbladet, og endte opp med å skrive en tekst. I dagens Morgenbladet offentliggjøres vinneren, Olav Elgvin, som løste oppgaven på fiffig vis ved å bruke Elsters eget arbeid for å gjendrive Elsters innvendinger. En del av de andre deltakerne er også publisert i et dedikert bilag, og det er interessant å se kjente navn som Dag Solhjell og Dag Østerberg.

En av finalistene,  Ole Røgeberg, som er viet ekstra plass, satset på sosial smitte for å forklare Bourdieus teorier. Det gjorde også jeg, og selv om jeg ikke havnet helt i teten, er jeg svært fornøyd med å få «hederlig omtale» fra Elster selv i avisa. Et lite sammendrag av min tekst er publisert i bilaget, men jeg sitter igjen med den lange versjonen. Og hva gjør man med 30 000 tegn som man ikke har noe sted å putte? Man putter dem inn i bloggen sin. Så her er teksten i sin fulle lengde, for den som måtte havne her, og ikke har noe bedre å gjøre enn å lese mitt bidrag, om smak, kulturell utvelgelse og emergens.

Read more of this post

AKA DJ Koselig

uncle-remusI siste utgave av P2s Radiofront har jeg valgt ut tre koselige låter og snakker litt om dem (og synger en linje, faktisk). Var forholdet mellom svarte og hvite i sørstatene så koselig som Disney framstilte det i Song of the South, og hva synger Frank Zappa om det? Hvorfor er svensk jazz så koselig? Og hva skjer når hardrock spilles i koseversjon?