Bår Stenvik

Og kommer mens de gjør det. Eventuelt kvinner som kommer, og prøver å lese mens de gjør det.

Clayton Cubitt har filmet kvinner som leser bøker. Men det er ikke alt.

Hver film viser en ung dame som sitter ved et bord, med en bok foran seg. For eksempel William Blakes Leaves of Grass, eller Bret Easton Ellis’ American Psycho. De presenterer seg, og begynner å lese.
Etterhvert blir det tydelig at det foregår noe annet også. Tegnene viser seg gradvis: Ansiktsuttrykk og rykninger som vanskelig kan henge sammen med teksten, så stønning, problem med å lese teksten, latterutbrudd, og ukontrollerte håndbevegelser.
Det skal ikke mye research til for å avsløre at hemmeligheten er en kvinnelig assistent under bordet, som er utstyrt med et Hitachi massasjeapparat og ordre om å distrahere oppleserne fra opplesningen.
Hele spenningen i videoene handler likevel om det som er skjult – vi ser aldri hva som skjer under bordet, vi ser bare resultatet, og hovedpersonens kamp for å fortsette med høytlesningen. En klassisk kamp mellom kropp og sinn, iscenesatt på en nærmest karikert måte. En kan formelig fornemme nerveimpulsene som sendes mellom underliv og hjerne, ut i de sitrende lemmene, og språksentrets forgjeves kamp for å beholde fokus på teksten.
I et intervju med Salon.com har Cubitt fortalt litt mer om prosessen og sine egne tanker om prosjektet. Ideen om å vise orgasme uten genitalier er selvsagt ikke nytt, både Andy Warhols verk Blow Job, mer idealistiske opplysningskampanjer, Benetton har gjort noe lignende, og det finnes helt sikkert nettsteder viet til egne subsjangre innen feltet.

I en mer subtil parallell minner det om skuespillerteknikk. Mange varianter av Stanislavskij-metoden eller annen method acting baserer seg på en lignende dynamikk mellom kropp og hode. På et seminar på KhiO, fhv. Statens Teaterhøgskole, fikk jeg en gang beskrevet teknikken omtrent som følger: Skuespilleren skal lære seg teksten, og i tillegg finne en motivasjon og et mål som skal gi seg uttrykk i det kroppslige spillet. Replikkene og kroppsspråket skal leve to forskjellige liv, gjerne i motsetning, og derfra kommer spenningen i rollen. Jeg sier at jeg ikke liker deg, men kroppen min viser det motsatte, for eksempel.
Og, som kroppsspråkekspertene sier, når signalene er i konflikt, stol på kroppen. Sånn er det også i skuespillerpraksisen: Kroppen forteller sannheten, ordene er garnityr eller løgn.
Selvfølgelig er dette et stykke unna Cubitts vibratordrevne dramatikk. Men motsetningen ligner. Og er disse videoene anti-intellektuelle? Er konklusjonen at ordet ikke kan stå seg mot kroppens enkle gleder? Eller er det interessante det som skjer i midten, når opplesningen og opphisselsen synes å flyte over i hverandre?

En annen skuespillerøvelse jeg fikk se på dramaseminaret, var en enkel teknikk: En skuespiller som resiterte en tekst flatt, fikk beskjed om å balansere en stol i den ene håndflaten mens han leste teksten på nytt. Anstrengelsene og utfordringene som kom fra den vippende stolen var ikke tematisk koblet til teksten på noe vis. Skuespilleren måtte respondere fysisk, kjenne på stolens balanse, gjøre små justeringer og utfall i det den holdt på å velte ut av hånda. Men for den som hørte på teksten, var det tydelig å høre at den var mer levende, full av variasjon og impulser. Setningene fløt sammen med kroppens arbeid, og det var ikke lenger flatt, det var menneskelig.

Cubitts videoer fanger også oppmerksomheten fordi de befinner seg mellom to verdener. Det er merkelig befriende å se en orgasme uten å være distrahert av nakne kropper og kjønnsorganer. De små viftende håndbevegelsene får en helt annen virkning, når fingrene ufrivillig klorer seg fast i boksidene synes det å si langt mer om kroppslig nytelse enn en grafisk framstilling av fysisk samkvem. Om disse filmene sier veldig mye om litteraturen er jeg mer usikker på.