Død, liv, venting og forvandling med P2s Påskeevangelium

Bilde

Gode nyheter for alle som synes det var trist at Radiofront ble lagt ned: I påska gjenoppstår den dynamiske duoen Vera Kvaal og Jostein Gjertsen i litt transformert utgave, som P2s Påskeevangelium.

 

Hver dag i påska, klokka 09.00 hver dag, og i reprise 17.00. Tema for de fire programmene er naturlig nok Livet, Døden, Venting og Forvandling.

 

Jeg har også fått en liten renaissance i min gamle DJ-rolle, og er musikk-utvelger og -kåsør til alle temaene. På programmet: John Coltrane, Danny Elfman, Bee Gees og mye mer. God påske!

 

Når enden er god

BildeI denne fascinerende episoden av radioprogrammet This American Life forfølger reporteren et rykte: At endetarm fra gris skives opp og selges i fritert tilstand som erstatning for calamari.

Etter flere blindspor bestemmer de seg for å i det minste teste om det går an, og får en kokk til å tilberede både vanlig blekksprut og griserektum. Deretter lar de et panel av calamari-elskere blindteste varene. 

For å sitere:
“It’s a story about possibility. It’s classic rags to riches. It’s about whether a cut of meat– perhaps the lowliest, most malignable cut of meat in America– might somehow, in at least one place on the planet, be dipped in the redemptive oils of the great culinary equalizer that is the deep fryer.”

«Resultatet vil overraske deg!» ville jeg sagt om jeg drev med clickbaiting. Men sannheten er nok ikke særlig overraskende, selv om noen vil finne den ubehagelig: De kjente ikke forskjellen.

For de som er interessert i fortellinger om kopier og originaler inneholder episoden forøvrig også andre, eh, godbiter.

Gjest på Lindmo

BildeLindmo-episode om bløff og lureri er lagt ut på nett. Gjester: Bår Stenvik, Unni Askeland og Ingar Helge Gimle.

 

 

Hvem bestemmer hva som er ekte?

Screenshot 2014-04-08 07.06.27Musikk har alltid vært arena for aggressive kamper om hva som er «ekte», og hip-hop-sektoren er representativ i så måte. Siste podcast av programmet Radiolab forteller historien om en av de DJ-ene som i dag kjemper mest innbitt for å hegne om en puristisk hip hop-forståelse – jødiske Peter Rosenberg fra forstaden Chevy Chase.

Rosenberg havnet i en brudulje da han i 2012 disset Nicky Minaj for å ha blitt for pop, noe som utløste et skred av spørsmål om hvem som hadde mest kred og grunn til å kalle seg ekte. Hun med sin inner-city-oppvekst og bakgrunn eller han med sin nerdete lidenskap for old school-rap. Og hva med rasespørsmålet? Og ikke minst, hvorfor er det alltid guttas hip hop som liksom er “for real”, den med pistoler og skryting?

Podcasten er basert på en New Yorker-artikkel som også er veldig god, men den er bare tilgjengelig for abonnenter.

 

Bløff anmeldt i Klassekampen

BildeBløff har fått sin første anmeldelse i Klassekampens bokmagasin 5. april.

«Stenviks største styrke som sakprosaforfatter er hans formidable teft for gode og talende eksempler, og de kommer som perler på en snor»

«Stenvik er en av de dyktigste formidlingsjournalistene som skriver i skjæringspunktet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora»

– Jan Grue, Bokmagasinet, Klassekampen

 

Ekte bykjærlighet™

I siste episode av det eminente radioprogrammet This American Life, som har mange norske podcast-abonnenter, fortelles en fantastisk liten historie om autentisitet. NB: SPOILERE KOMMER nedi her: I USA drev byene tydeligvis mye med omdømmebygging på 80-tallet, og lagde cheesy sanger om hvor vennlige og flotte de var, med tilhørende videoer med blide familier og fotballspillere.

Ira Glass har imidlertid i dette programmet funnet en av de få personene som ikke ble ille berørt av hjembysangen sin – Ken Lima-Cuelho og andre Calgary-beboere syntes visst at «Hello Calgary» virkelig fikk fram egenarten deres og fikk dem til å føle seg spesielle.

Read more of this post

Tillers tillitskrise (og litt om forskning)

BildeJeg er straks ferdig med første bok i Carl Frode Tillers “Innsirkling“-trilogi, og det slår meg at et tekstsøk ville ha funnet hundrevis av forekomster i boka av ordet “liksom”. Alle jegpersonene beskriver hvordan de andre “smiler, liksom skal virke sjarmerande” eller hvordan de selv “løfter augebryna, er liksom overraska”. Det er om om alle jeg-ene befinner seg langt inni en maskin hvor de febrilsk trekker i spaker og trykker på knapper for å styre alle kroppens ytre tegn på følelser og engasjement, samtidig som de prøver å tyde de andres fasader for å forstå hva de “egentlig” er ute etter.

Boka kan leses som en urovekkende studie av hva som skjer når vi blir altfor opptatt av å skille mellom det som er bakenforliggende og det som bare er sosialt spill. Figurene har en tendens til å tillegge hverandre motiver eller diagnoser: De tolker andres utbrudd som “noe som egentlig handler om faren din” eller “forsøk på å kontrollere meg”.

«På et psykologisk-realistisk nivå skriver Tiller uansett helt suverent om ensomhet og mellommenneskelig misère. Få kan som han vise frem kommunikasjon som slår knute på seg.»

– Anmelder Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten, om Innsirkling

Slike tanker gjør selvfølgelig alle seg en gang i blant, og uten en sunn skepsis ville vi stadig bli lurt. Men om vi skal fungere som mennesker i et samfunn må man stort sett gi seg over og tro at folk mener det de sier. Selvfølgelig finnes det også psykologiske og sosiale forklaringer på hva vi gjør, men det går an at begge deler er sant samtidig.

På tross av at mistenksomme og negative folk gjerne blir oppfattet som smarte (det siste momentet er blant annet studert innen litteraturkritikken), er tendensen faktisk i følge en fersk studie at folk som stoler på andre er de mest intelligente. Det finnes mange teorier om hvorfor, for eksempel at smarte folk i utgangspunktet omgir seg med pålitelige folk, eller at de sjeldnere setter seg i situasjoner hvor andres svik kan skade dem. En studie jeg gjengir i Bløff viser også at de tillitsfulle var flinkere til å gjenkjenne løgner enn de mistenksomme – muligens fordi deres grunnholdning sørger for at de får ganske mye mer sosial kontakt og blir bedre menneskekjennere.

 

Hvorfor må vi lures til å tro at mannlige småstjerner er store, og hvorfor er de ikke det?

BildeIngen vil la seg overraske over at filmer fordreier virkeligheten. Men det er interessant å legge merke til en del tendenser. For eksempel Hollywoods anstrengelser for å få sine mannlige stjerner til å virke høyere enn kvinnene.

I denne artikkelen fra Atlantic trekkes unntaket fram: I Hunger Games gjøres det ikke noe forsøk på å skjule at Jennifer Lawrence er høyere enn sin sidekick. Noe som gjør det de motsatte eksemplene i artikkelen desto mer påfallende. At Ethan Hawke virker høyere enn Uma Thurman i Gattaca, for eksempel, eller at Tom Cruise på magisk vis framstår som høyere enn Cameron Diaz, som egentlig er et lite hode høyere.

BildeArtiklene som «avslører» hvor små mannlige stjerneskuespillere er, har blitt en egen sjanger i sladreblader og nett-deling. I seg selv er det interessant å se, som en bekreftelse på vår sladder-aktige trang til å få vite «sannheten» om ikonene. Men det peker også på et strukturelt trekk: Skuespillere er ofte små, fordi det tar seg bedre ut foran kamera å ha et relativt stort hode i forhold til kroppen, noe som er lettere med en mindre kropp. En annen grunn er visstnok at er lettere for kortere mennesker å trene seg opp eller legge på seg, slik skuespillere av og til må.

Til sammenligning er det nok kanske lett å få folk til å virke høyere enn de er på film, det er jo bare å sette dem oppå en boks. Eller lage dørkarmer som er mindre enn vanlig, som de kan stå inni.

 

Slippfest for Bløff 1. april!

BildeNå er slippfest for Bløff bestemt! Det blir på Halvbroren i CappelenDamm-huset i Akersgata, tirsdag 1. April klokka 19.00.

Meld din ankomst på facebooks eventside!

Christer Falck vil intervjue forfatteren i et mini-bokbad, forfatter Ola Jostein Jørgensen vil lese en av sine tekster, og det vil bli illusjons-show ved den store Flinkini (aka Jon Øystein Flink). Velkomstdrink til de først ankomne!

Om Boka:
Juks og bedrag regnes ikke blant våre fineste ferdigheter, men uten dem ville vi ikke ha vært mennesker. Samme hvor sofistikerte og opplyste vi blir, grubler vi fortsatt over om vi føler «ekte kjærlighet» og om vi er i kontakt med våre «sanne jeg». Kan en forfalskning være ekte kunst? Hvordan avslører man en løgner? Hva betyr ærlighet i krig og politikk?

BLØFF handler om hva vi oppfatter som ekte og falskt, og hvorfor vi er så opptatt av å skille mellom dem. Bår Stenvik gransker nær og fjern historie, besøker Forsvarets forskningsinstitutt og drar på sjekkeskole, intervjuer kunsthistorikere og hjerneforskere, og fletter det hele sammen til en underholdende fortelling om det vi forakter, fascineres av, og aldri kommer unna: løgn, bedrag og selvbedrag.

Om forfatteren:
Bår Stenvik (f. 1976) er forfatter og journalist. Han har gitt ut to prisbelønte bøker, Skitt (Pax, 2011) og Dataspill (Cappelen Damm, 2011). Ellers er han redaksjonsmedlem i Vagant, og skriver artikler om alt fra litteratur og kunst til hjernedop og teknologi i aviser som Dagens Næringsliv og Dagbladet og tidsskrifter som Vinduet og Prosa.

Om de andre:
Christer Falck Christer Falck (født 14. august 1969 i Oslo) er en norsk plateprodusent, forlagseier og programleder, mest kjent fra reality-TVserien Robinsonekspedisjonen, som har gått på TV3 siden 1999. Falck var modell på store deler av 1990-tallet. Han har også før og etter dette vært en aktiv aktør i platebransjen i Norge, kjent for små og uavhengige plateutgivelser. I 2010 startet han Falck Forlag AS.

Ola Jostein Jørgensen er ein norsk forfattar frå Nannestad. Han debuterte i 2011 med romanen Klassikeren, og ga nylig ut den kritikerroste novellesamlingen “Ingen drømmer om Oslo”.
http://www.aschehoug.no/nettbutikk/ingen-drommer-om-oslo.html

Jon Øystein Flink debuterte som forfatter i 2003 med “Ole-Kristian Oksrød”. Flinks siste roman er “Sex, død og ekteskap” (2009). Han er i tillegg musiker og tryllekunstner.

Bedragersk selvhjelp, illusorisk selv

BildeI helgas utgave av Klassekampens bokmagasin skriver Joanna Rzadkowska en interessant anmeldelse av Ole Jacob Madsens «Det er innover vi må gå». Boka tar for seg selvhjelpskulturen, og Rzadkowska lesning tyder på at den framfører en solid kritikk av hvordan trender som «mindfulness». og andre velmente tips om positiv tenking har en tendens til å laste ansvaret for lykke og suksess over på enkeltindividet. Som Rzadkowska sier, det blir en mer fancy måte å si «skjerp deg!» Også på NAV har selvhjelpsfrasene sneket seg inn, påpeker hun, med plakater som sier «Det var ikke evner jeg manglet. Det var selvtillit.» og «Å gå fra stønad til jobb gjør mye for selvfølelsen.»

Kanskje er det ikke bare selvhjelpspropagandaen som er en bløff. Hele premisset om at vi har et sammenhengende «selv» som vi kan «forbedre» har også bedragerske trekk: Ideen om hva selvet består i har forandret seg mye gjennom historien. Akkurat som de mange tankene om ekte og falske selvframstillinger, «kjerne», «maske» og «fasade».

Read more of this post