I kveld er jeg en av tre gjester på det relativt nye talkshowet Sent med Simen Sund, som sendes på TV2 Zebra klokka ti. De andre gjestene er Dominika Peczynski, som driver en nettdatingside, Victoria Milan, for gifte folk som vil være utro, og komikeren Christer Torjussen, som deler sine innsikter om prompehumor. Selv snakker jeg om boka mi, Skitt. Et dirty trekløver, altså.
Mitt pirrende emne i programmet er «sex og avsky». Temaet dukker opp her og der i Skitt, men i tillegg kom jeg nylig over denne nederlandske studien, som er gjort etter at boka kom ut. Forsøket ble gjort for å undersøke sammenhengen mellom sex og avsky. Eller rettere sagt den manglende sammenhengen. I avskyforskningen regner forskerne vanligvis kroppssekreter som sæd, svette og spytt for å være avskyens kjøtt og poteter, så å si. Pålitelige og velprøvde avskyvekkere. Men i en opphetet situasjon bekymrer ikke dette oss nevneverdig. Som nederlenderne siterer Freud på i sin artikkel: «A man, who will kiss a pretty girl’s mouth passionately, may perhaps be disgusted by the idea of using her tooth-brush.»
I forsøket ble tre grupper med kvinner utsatt for ulike visuelle stimuli: En erotisk film (av den «kvinnevennlige» sorten, presiserer forskerne), ekstremsportklipp, og scener av tog i bevegelse (ment å ikke være opphissende på noe vis – vi får regne med de unngikk den pikante sluttscenen fra «North by Northwest»).
Deretter ble kvinnene bedt om å utføre standardarsenalet av tester i avskyforskningen, som å drikke fra et glass med et falskt insekt i, spise av en kjeks som lå ved siden av en levende mark, etc. Kvinnene som kom rett fra den erotiske visningen viste seg å være mer villige til å gjøre de ekle tingene enn de andre.
En eller annen mekanisme er altså i funksjon når vi er kåte, som får oss til å bli mer grisete. Knapt så overraskende. Det minner også mye om Murray Davis’ fine gamle fenomenologiske studie av sex, Smut, hvor han skildrer den nødvendige glidningen fra hverdagen og inn i «erotisk virkelighet». Forspill, som det kalles. Kjønnsorganer fortoner seg monstrøse om de spretter fram for tidlig.
I samtalen nevner Dominika noe lignende om nettsidene sine: Hun er oppgitt over de mange mennene som innbiller seg at de kan gå rett på grisepraten i chaten uten noe som helst innledende bli kjent-prat. Om noen har noe å lære av nederlenderne, er det sannsynligvis disse gutta: Først si pent hallo og hvem du er, så kanskje etter hvert gli mot litt kvinnevennlig erotikksnakk.
I disse tider, hvor alle psykologiske mekanismer underlegges hjerneforskernes lupe, er det merkelig at det ikke finnes noen studier som undersøker sammenhengen mellom avskydesensitivering og seksualaktens aktive hormoner, som oxytocin. Jeg spår at den er rett rundt hjørnet. Nyhetsoverskrift: «”Cuddle hormone” turns you into a filthy girl.»
De siste dagene har avisene gjengitt en rekke vemmelige detaljer fra opptaksritualene til søsterskapet Gjevon og brorskapet Fraternitas ved Drammen videregående skole forrige uke. 15- og 16-åringer er blitt pisket, dynket i kaldt vann, tvunget til å spise rå innvoller, og ydmyket på andre vis.
I boka Skitthar jeg beskrevet hvordan slike ritualer ikke er særtilfeller. Det er et gjenkjennbart mønster, gjerne hos eksklusive institusjoner. Jeg har selv sett ferske studenter ved gamle NTH spise fiskeslo og kravle gjennom dritt for å bli tatt opp i de ærverdige linjeforeningene, og mange andre universiteter har lignende ritualer, for ikke å snakke om den norske russetida, som har mange av de samme elementene.
Et utdrag fra det aktuelle kapitlet i boka er har vært trykket i Dagbladet, og er lagt ut på denne sida.
Hvor kommer denne tendensen fra? Slike «manndomsprøver» knyttet til ekstreme påkjenninger har en enda eldre historie i religiøse og primitive ritualer, samtidig som de lever videre i kunst og populærkultur. For anledningen legger jeg ut denne artikkelen om emnet, som opprinnelig sto på trykk i Dagbladet 11. november 2010:
Avsky er blitt et mer stuerent emne for forskning og populærvitenskapelige bøker de siste årene, og flere er blitt interessert i hvor mye av livet som berøres av denne følelsen. Fra beskyttelse av kroppen mot skjemt mat og sykdommer, til hersketeknikk i skolegården, og politiske og etiske vurderinger. Og ikke minst merker vi det i underholdning og estetikk, fra Goya og Bosch til dagens horrorfilmer og familiekomedier. Avant garde-kunst og Jack-ass kan av og til framstå som to sider av samme sak. Og den saken er ofte avsky.
Times-artikkelen er ledsaget av en liste med nylige avsky-bøker – alle så ferske at jeg jeg ikke rakk å lese dem før Skittgikk i trykken, og sikkert med mye interessant stoff for den som har sans for det avskyelige.
