Jeg har vært DJ for Radiofront, og på podcasten deres, foruten reprisen fredag kveld, foredrar jeg om både-og i musikkens verden, med utgangspunkt i Grace Jones’ persona, rytmer fra Bushman’s Revenge og Kanye Wests bruk av Autotune. For anledningen snakker jeg også litt baklengs og bedriver pedagogisk beatboxing.
I 2010 skrev jeg en lang artikkel, «Den guddommelige verktøykassa», til boka Poetikk (Bokvennen), hvor jeg kombinerte reportasjebesøk på amerikanske creative writing-skoler med noen betraktninger om de skriveskolene jeg selv hadde gått på i Norge.
Folk blir tilsynelatende aldri lei av å diskutere hvorvidt man kan lære seg å skrive, som et hvert annet håndverk, eller om det kreves en spesiell drift eller gave.
Nå har det eminente litteraturmagasinet Vagant funnet det for godt å publisere artikkelen på nytt på sine nettsider. Er det sant at «et menneske kan trenes til å forfatte, slik en hund kan trenes til å gå på to bein,» men aldri vil gjøre det med samme naturlighet som en født forfatter?
I likhet med mange andre brukte jeg litt tid i sommer på å tenke over Elsters utfordring-konkurransen i Morgenbladet, og endte opp med å skrive en tekst. I dagens Morgenbladet offentliggjøres vinneren, Olav Elgvin, som løste oppgaven på fiffig vis ved å bruke Elsters eget arbeid for å gjendrive Elsters innvendinger. En del av de andre deltakerne er også publisert i et dedikert bilag, og det er interessant å se kjente navn som Dag Solhjell og Dag Østerberg.
En av finalistene, Ole Røgeberg, som er viet ekstra plass, satset på sosial smitte for å forklare Bourdieus teorier. Det gjorde også jeg, og selv om jeg ikke havnet helt i teten, er jeg svært fornøyd med å få «hederlig omtale» fra Elster selv i avisa. Et lite sammendrag av min tekst er publisert i bilaget, men jeg sitter igjen med den lange versjonen. Og hva gjør man med 30 000 tegn som man ikke har noe sted å putte? Man putter dem inn i bloggen sin. Så her er teksten i sin fulle lengde, for den som måtte havne her, og ikke har noe bedre å gjøre enn å lese mitt bidrag, om smak, kulturell utvelgelse og emergens.
I siste utgave av P2s Radiofront har jeg valgt ut tre koselige låter og snakker litt om dem (og synger en linje, faktisk). Var forholdet mellom svarte og hvite i sørstatene så koselig som Disney framstilte det i Song of the South, og hva synger Frank Zappa om det? Hvorfor er svensk jazz så koselig? Og hva skjer når hardrock spilles i koseversjon?
Jeg har gjort nok en DJ-gig for P2s Radiofront. Denne gangen har jeg snakket om å plukke opp løse tråder og gjenglemt skrot, og hva det betød for Mobys Run On, King Crimsons One More Red Nightmare og Miles Davis’ Donna Lee (I Tierney Sutton-tagning i programmet). Klikk her for å lytte eller laste ned.
Supermann er tilbake, melankolsk og uten kryptonitt. Jeg skriver litt i Dagbladet om hvordan han er blitt gjenoppfunnet tidligere, og hva som er konstant.
Jeg har debutert på radio i dag. Nærmere bestemt på P2s Radiofront, som ville ha meg til å plukke tre låter ut fra temaet «Malplassert» og lese inn ett mikroessay om hver av dem. Jeg valgte «Englishman in New York», «Glass Onion» og «Like Humans Do». Om du vil vite hvorfor, kan du høre eller laste ned her.
I dag publiserte NRK en kommentar om nye perspektiv på friluftsliv. Ser vi her online-menneskets lengtende blikk mot naturen? Et forsøk på å injisere den nye mannsrollen med rødt blod? Naturnyting som luksusgode og imagebygging for den som vet å «ta seg god tid» i en stresset tilværelse?
En annen mulighet, som jeg ikke kom så mye inn på, er at friluftsliv som livsstil nå oftere hektes sammen med miljøvennlighet. Den miljømessige gevinsten ved friluftslivet kan nok diskuteres, særlig for dem som kjører bil ut av byen og kjøper stadig nytt turutstyr designet i Nederland og produsert i Kina. Rollemodell Zach Klein viser en forbilledlig vilje til gjenbruk med sin blogg Beaver Brook, hvor han og vennene hans dokumenterer resirkulering av en gammel låve til lekker hytte. Men miljøavtrykket og selvbergingsavkastningen ble redusert noe av at bjelkene ble transportert mange mil, renset og kjemisk behandlet før de ble gjenreist et helt annet sted etter spesifikasjoner fra en arkitekt.
De fleste er fornøyde med å nyte drømmen om det enkle livet i små porsjoner, via hytteblogger eller en dagstur. Men for noen blir det virkelig et liv, ikke bare livsstil. Som Andrea Hejlskov, en dansk forfatter og coach (og kvinne) som har valgt å flytte med familien off the grid, ut i naturen, og nå oppsøkes av journalister som stiller spørsmål av typen «Det er vældig trendy lige nu med nøjsomhed og den slags. Er i montro en del af den kreative klasses seneste dille?» Hvordan avisen fant henne ute i skogen, sier du? Hun har jo selvfølgelig egen blogg.
I kveld er jeg en av tre gjester på det relativt nye talkshowet Sent med Simen Sund, som sendes på TV2 Zebra klokka ti. De andre gjestene er Dominika Peczynski, som driver en nettdatingside, Victoria Milan, for gifte folk som vil være utro, og komikeren Christer Torjussen, som deler sine innsikter om prompehumor. Selv snakker jeg om boka mi, Skitt. Et dirty trekløver, altså.
Mitt pirrende emne i programmet er «sex og avsky». Temaet dukker opp her og der i Skitt, men i tillegg kom jeg nylig over denne nederlandske studien, som er gjort etter at boka kom ut. Forsøket ble gjort for å undersøke sammenhengen mellom sex og avsky. Eller rettere sagt den manglende sammenhengen. I avskyforskningen regner forskerne vanligvis kroppssekreter som sæd, svette og spytt for å være avskyens kjøtt og poteter, så å si. Pålitelige og velprøvde avskyvekkere. Men i en opphetet situasjon bekymrer ikke dette oss nevneverdig. Som nederlenderne siterer Freud på i sin artikkel: «A man, who will kiss a pretty girl’s mouth passionately, may perhaps be disgusted by the idea of using her tooth-brush.»
I forsøket ble tre grupper med kvinner utsatt for ulike visuelle stimuli: En erotisk film (av den «kvinnevennlige» sorten, presiserer forskerne), ekstremsportklipp, og scener av tog i bevegelse (ment å ikke være opphissende på noe vis – vi får regne med de unngikk den pikante sluttscenen fra «North by Northwest»).
Deretter ble kvinnene bedt om å utføre standardarsenalet av tester i avskyforskningen, som å drikke fra et glass med et falskt insekt i, spise av en kjeks som lå ved siden av en levende mark, etc. Kvinnene som kom rett fra den erotiske visningen viste seg å være mer villige til å gjøre de ekle tingene enn de andre.
En eller annen mekanisme er altså i funksjon når vi er kåte, som får oss til å bli mer grisete. Knapt så overraskende. Det minner også mye om Murray Davis’ fine gamle fenomenologiske studie av sex, Smut, hvor han skildrer den nødvendige glidningen fra hverdagen og inn i «erotisk virkelighet». Forspill, som det kalles. Kjønnsorganer fortoner seg monstrøse om de spretter fram for tidlig.
I samtalen nevner Dominika noe lignende om nettsidene sine: Hun er oppgitt over de mange mennene som innbiller seg at de kan gå rett på grisepraten i chaten uten noe som helst innledende bli kjent-prat. Om noen har noe å lære av nederlenderne, er det sannsynligvis disse gutta: Først si pent hallo og hvem du er, så kanskje etter hvert gli mot litt kvinnevennlig erotikksnakk.
I disse tider, hvor alle psykologiske mekanismer underlegges hjerneforskernes lupe, er det merkelig at det ikke finnes noen studier som undersøker sammenhengen mellom avskydesensitivering og seksualaktens aktive hormoner, som oxytocin. Jeg spår at den er rett rundt hjørnet. Nyhetsoverskrift: «”Cuddle hormone” turns you into a filthy girl.»
