Tag Archives: Bøker

En fin simile fra Jeffrey Eugenides?

Og tvilen som kan oppstå.

themarriageplotJeg leser for tida boka «The Marriage Plot» av Jeffrey Eugenides. En svært deprimert og intelligent person i boka, som synes å ha visse likhetstrekk med David Foster Wallace, skildrer i ett kapittel sine timer med en psykolog. Leonard, som han heter, prøver konstant å forutsi hva psykologen er ute etter, og finne de rette svarene for å kontrollere psykologens inntrykk, i en spiral av selvbevissthet:

‘As he answered the doctor’s questions, Leonard felt as though he were being interrogated for a crime. He tried, when he could, to tell the truth, but when the truth didn’t serve his cause he embellished it, interpreting it as either favorable or unfavorable, and shifting his next response accordingly. Often he had the impression that the person answering questions from the scratchy armchair was a dummy he was controlling, that this has been true throughout his life, and that his life had become so involved with operating the dummy that he, the ventriloquist, had ceased to have a personality, becoming just an arm stuffed up the puppet’s back.’

Mens jeg leste den siste delen av avsnittet, tenkte jeg, det var sannelig et fint bilde, og følte et lite estetisk rush inni magen. Men så begynte jeg å tvile, umiddelbart. Var det virkelig en fin metafor, eller var det bare noe Eugenides hadde tenkt ut at ville høres ut som en fin metafor? Var den ikke litt for ”fin metafor-aktig”? Og så søkte jeg på nettet og så at veldig mange andre lesere av boka hadde sitert dette utdraget på bloggene sine, og jeg var i tvil om det bekreftet at det var en fin metafor, eller om det betydde at det var en varmesøkende rakett rettet mot leseres sitatrefleks, siden min første tanke også hadde vært å sitere den på bloggen min.

Og først da slo det meg at jeg er psykologen og Eugenides er Leonard, og jeg prøver å tyde om han er oppriktig i det han sier eller ikke, og han prøver å være oppriktig, men samtidig kanskje å tilfredsstille meg. Og hvem vet egentlig, hvem greier å se forskjellen?

Den menneskelige faktor

Mens vi tidligere speilet oss i dyr og natur, ser vi nå til teknologien for å finne ut hva vi ikke er.

Bokessaypublisert i Prosa 4/2011

The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive – Brian Christian; Doubleday, mars 2011


I følge Harvard-psykologen Daniel Gilbert må enhver av hans kolleger i løpet av sitt virke formulere sin egen versjon av «Setningen». Setningen med stor S lyder «Mennesket er det eneste dyret som ______», og det tomme feltet skal fylles med den mest essensielle menneskelige egenskap eller aktivitet. I The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive henviser forfatter Brian Christian til Gilberts setning, og legger til at den alltid har blitt formulert, ikke bare av psykologer, men av filosofer og forskere, helt siden tenkningens røtter. Ja, mange vil sikkert være spissfindige nok til å formulere Setningen dithen at «mennesket er det eneste dyret som formulerer Setningen».

Som tittelen røper, dreier Christians bok seg nettopp om hva det er som gjør oss menneskelige. Han har studert både filosofi og poesi, men for å finne svaret på denne gåten, valgte han å vende seg mot sitt tredje fagfelt: datateknologi. En gang i året  arrangeres The Loebner Prize i England, en konkurranse som følges med stor interesse av de av verdens programmerere som jobber med kunstig intelligens. Utfordringen er å passere den såkalte Turing-testen, som ble formulert av matematikeren og data-pioneren Alan Turing i 1950. Allerede i datamaskinenes barndom så Turing den teoretiske muligheten for at de en gang skulle kunne tenke på egen hånd, og forestilte seg en metode for å avgjøre når maskinene hadde nådd langt nok til å bli regnet som intelligente.

Testen går ut på at en person i et lukket rom kommuniserer med et menneske i et annet rom gjennom skriftlige beskjeder, og dessuten fører en tilsvarende «samtale» med en datamaskin, også i et annet rom, uten å vite hvem som er hva. Om ikke testpersonen kan avgjøre hvilken av samtalepartnerne som er menneske og maskin, må computeren krediteres som et tenkende vesen, mente Turing. I den moderne Loebner-versjonen utføres testen slik at et dommerpanel chatter med et utvalg av verdens beste chatteprogrammer via en dataterminal, i fem-minutters seanser. Innimellom chatter de også med et utvalg mennesker. Hvert år mottar det programmet som overbeviser flest dommere om at det er et menneske, prisen for «The Most Human Computer», mens det mest vellykkede mennesket – som altså er flinkest til å overbevise dommerne om sin menneskelighet – får prisen «The Most Human Human.»

I 2008 var det bare én stemme som hindret et dataprogram i å lure dommerne 30 prosent av gangene, den grensen Turing i sin tid satte. Da Brian Christian fikk høre det, bestemte han seg for å stille som menneskelig agent under The Loebner Prize i 2009, for å forsvare menneskenes ære mot datamaskinene. Beskjeden han fikk fra arrangørene var å dukke opp og «være seg selv». Men Christian ville gå grundigere til verks, og satte seg fore å finne ut hvordan han kunne framstå som mest mulig menneskelig. Boka følger ham i hans forberedelser, og forteller hva han lærte, supplert med ekskursjoner i mer hverdagslig omgang med datamaskiner.

Read more of this post

Ideer vs. bøker

Marshall Poe skriver i denne Atlantic-artikkelen om den prosessen han ble sendt igjennom i den amerikanske forlagssfæren da han skulle skrive en «Big Idea»-bok. For å kunne selge mye i USA må en populærvitenskapelig bok ha 1. en idé om en ny ting som «forandrer alt», 2. den må ha en catchy tittel, 3. gjerne være kontraintuitiv, 4. og denne ideen må kunne gjøre leseren rik, lykkelig eller vakker.

Dessverre er det gjerne sånn at mange ideer blir kjedeligere av å forenkles og strømlinjeformes. Om man kan summere en idé i noen få setninger, kan man jo spørre seg hva man egentlig skal fylle boken om den ideen med. Noen av de beste idé-bøkene, som Malcolm Gladwells Blink, fungerer bra nettopp fordi de egentlig handler om mange små fenomener som er forbundet av et motiv. Bøker som James Surowieckis The Wisdom of Crowds, får man gjerne følelsen av at man ikke trenger å lese mer enn baksideteksten på.

Ideer er billige, selv de gode. I alle fall om man skal lage en bok. Ideen er bare unnskyldningen for det reelle innholdet, som består av eksempler, personer, fortellinger, innsikter og koblinger. Da Gladwell fikk spørsmålet om hva Blink handlet om, var det opplagte svaret rapid cognition, men han understreket også at den i løpet av de første fire kapitlene tok for seg blant annet «marriage, World War Two code-breaking, ancient Greek sculpture, New Jersey’s best car dealer, Tom Hanks, speed-dating, medical malpractice, how to hit a topspin forehand, and what you can learn from someone by looking around their bedroom.»

Forskjellen mellom de som skriver bøker for å understøtte og selge en enkel idé og de som bruker ideen som utgangspunkt for en reise (Gladwell kaller sine bøker «intellectual adventure stories») kan minne om det gamle skillet mellom forklarere og undersøkere. Selv synes jeg Mary Roach er en super representant for den undersøkende typen forfattere, og hun kan kanskje knapt beskyldes for å skrive ide-bøker i det hele tatt. Hun skriver om ånd i Spook og romreiser i Packing for Mars, men kommer hele tida unna med lange digresjoner om prompekunstnere i Paris på 1800-tallet, eller amerikanske stiftelser for anti-gravitasjonsarbeid. Om en streng redaktør hadde luket ut alle disse irrelevante avstikkerne, ville bøkene vært mye kjedeligere. Og heldigvis prøver Roach verken å gjøre leseren tynn eller velstående. Men hun gjør meg litt lykkelig.