Og tvilen som kan oppstå.
Jeg leser for tida boka «The Marriage Plot» av Jeffrey Eugenides. En svært deprimert og intelligent person i boka, som synes å ha visse likhetstrekk med David Foster Wallace, skildrer i ett kapittel sine timer med en psykolog. Leonard, som han heter, prøver konstant å forutsi hva psykologen er ute etter, og finne de rette svarene for å kontrollere psykologens inntrykk, i en spiral av selvbevissthet:
‘As he answered the doctor’s questions, Leonard felt as though he were being interrogated for a crime. He tried, when he could, to tell the truth, but when the truth didn’t serve his cause he embellished it, interpreting it as either favorable or unfavorable, and shifting his next response accordingly. Often he had the impression that the person answering questions from the scratchy armchair was a dummy he was controlling, that this has been true throughout his life, and that his life had become so involved with operating the dummy that he, the ventriloquist, had ceased to have a personality, becoming just an arm stuffed up the puppet’s back.’
Mens jeg leste den siste delen av avsnittet, tenkte jeg, det var sannelig et fint bilde, og følte et lite estetisk rush inni magen. Men så begynte jeg å tvile, umiddelbart. Var det virkelig en fin metafor, eller var det bare noe Eugenides hadde tenkt ut at ville høres ut som en fin metafor? Var den ikke litt for ”fin metafor-aktig”? Og så søkte jeg på nettet og så at veldig mange andre lesere av boka hadde sitert dette utdraget på bloggene sine, og jeg var i tvil om det bekreftet at det var en fin metafor, eller om det betydde at det var en varmesøkende rakett rettet mot leseres sitatrefleks, siden min første tanke også hadde vært å sitere den på bloggen min.
Og først da slo det meg at jeg er psykologen og Eugenides er Leonard, og jeg prøver å tyde om han er oppriktig i det han sier eller ikke, og han prøver å være oppriktig, men samtidig kanskje å tilfredsstille meg. Og hvem vet egentlig, hvem greier å se forskjellen?
