Toril Johannessens kunst handler ofte om illusjoner. Om hvordan øynene våre ikke forteller oss hele historien om det vi ser. Den handler også gjerne om vitenskap.
Hun har rekonstruert et rotteeksperiment med publikum i rollen som forsøksdyr, og hun har intervjuet en død fysiker via et medium. Verkene hennes har fått oppmerksomhet verden over, hun deltok blant annet på dOCUMENTA 13, og i år var hun festspillkunstner i Harstad.
Jeg fikk nylig sjansen til å intervjue henne for magasinet Forskerforum, og intervjuet kan enten leses ved å laste ned hele nummeret av bladet som pdf fra Forskerforums egne sider, eller bare ved å klikke på bildet til venstre.
Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?
Denne saken sto på trykk i Dagbladet 20. desember 2011 i forbindelse med det norske slippet av The Trip. Temaet imitasjon er imidlertid evig aktuelt, særlig for den som akkurat har gitt ut en bok som blant annet handler om kopier og originaler.
Nå er dessuten oppfølgeren The Trip to Italy ute på kino, og serieversjonen snart tilgjengelig på DVD, hvor de to nok en gang gjør stor lykke med sine imitatoriske og humoristiske evner.
TIDLIG I FILMEN The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge,diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»
Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.
Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?
Hver film viser en ung dame som sitter ved et bord, med en bok foran seg. For eksempel William Blakes Leaves of Grass, eller Bret Easton Ellis’ American Psycho. De presenterer seg, og begynner å lese.
Etterhvert blir det tydelig at det foregår noe annet også. Tegnene viser seg gradvis: Ansiktsuttrykk og rykninger som vanskelig kan henge sammen med teksten, så stønning, problem med å lese teksten, latterutbrudd, og ukontrollerte håndbevegelser.
Det skal ikke mye research til for å avsløre at hemmeligheten er en kvinnelig assistent under bordet, som er utstyrt med et Hitachi massasjeapparat og ordre om å distrahere oppleserne fra opplesningen. Hele spenningen i videoene handler likevel om det som er skjult – vi ser aldri hva som skjer under bordet, vi ser bare resultatet, og hovedpersonens kamp for å fortsette med høytlesningen. En klassisk kamp mellom kropp og sinn, iscenesatt på en nærmest karikert måte. En kan formelig fornemme nerveimpulsene som sendes mellom underliv og hjerne, ut i de sitrende lemmene, og språksentrets forgjeves kamp for å beholde fokus på teksten.
I et intervju med Salon.com har Cubitt fortalt litt mer om prosessen og sine egne tanker om prosjektet. Ideen om å vise orgasme uten genitalier er selvsagt ikke nytt, både Andy Warhols verk Blow Job, mer idealistiske opplysningskampanjer, Benetton har gjort noe lignende, og det finnes helt sikkert nettsteder viet til egne subsjangre innen feltet.
I en mer subtil parallell minner det om skuespillerteknikk. Mange varianter av Stanislavskij-metoden eller annen method acting baserer seg på en lignende dynamikk mellom kropp og hode. På et seminar på KhiO, fhv. Statens Teaterhøgskole, fikk jeg en gang beskrevet teknikken omtrent som følger: Skuespilleren skal lære seg teksten, og i tillegg finne en motivasjon og et mål som skal gi seg uttrykk i det kroppslige spillet. Replikkene og kroppsspråket skal leve to forskjellige liv, gjerne i motsetning, og derfra kommer spenningen i rollen. Jeg sier at jeg ikke liker deg, men kroppen min viser det motsatte, for eksempel.
Og, som kroppsspråkekspertene sier, når signalene er i konflikt, stol på kroppen. Sånn er det også i skuespillerpraksisen: Kroppen forteller sannheten, ordene er garnityr eller løgn.
Selvfølgelig er dette et stykke unna Cubitts vibratordrevne dramatikk. Men motsetningen ligner. Og er disse videoene anti-intellektuelle? Er konklusjonen at ordet ikke kan stå seg mot kroppens enkle gleder? Eller er det interessante det som skjer i midten, når opplesningen og opphisselsen synes å flyte over i hverandre?
En annen skuespillerøvelse jeg fikk se på dramaseminaret, var en enkel teknikk: En skuespiller som resiterte en tekst flatt, fikk beskjed om å balansere en stol i den ene håndflaten mens han leste teksten på nytt. Anstrengelsene og utfordringene som kom fra den vippende stolen var ikke tematisk koblet til teksten på noe vis. Skuespilleren måtte respondere fysisk, kjenne på stolens balanse, gjøre små justeringer og utfall i det den holdt på å velte ut av hånda. Men for den som hørte på teksten, var det tydelig å høre at den var mer levende, full av variasjon og impulser. Setningene fløt sammen med kroppens arbeid, og det var ikke lenger flatt, det var menneskelig.
Cubitts videoer fanger også oppmerksomheten fordi de befinner seg mellom to verdener. Det er merkelig befriende å se en orgasme uten å være distrahert av nakne kropper og kjønnsorganer. De små viftende håndbevegelsene får en helt annen virkning, når fingrene ufrivillig klorer seg fast i boksidene synes det å si langt mer om kroppslig nytelse enn en grafisk framstilling av fysisk samkvem. Om disse filmene sier veldig mye om litteraturen er jeg mer usikker på.
Skrik er på finanssidene. Men slik ser kunstfeltet ut gjennom linkene jeg tilfeldigvis plukker opp i flyten på Facebook i løpet av denne uka:
1) Jeg får vite at Andy Rooney avskrev moderne kunst i 2008.
2) En eller annen ung hipster i Vice med frekk språkbruk har nå omsider sluttet seg til Rooneys analyse.
Klikk på bildet for å komme til artikkelen
3 )Men heldigvis ble kunsten likevel reddet av en dogme-lofi-renessanse-diva på do i lufta (vennligst se bort fra det villedende faktum at artikkelen om serien av en eller annen grunn befinner seg på en humorside.).
Fotograf Jack Radcliffe har dokumentert sin datters oppvekst fra fødselen i ’78 til voksent dagligliv i 2011. Veldig vanskelig å slutte å kikke på når man først har klikket på et bilde. Lett å føle litt Truman Show-ambivalens etterpå. Funnet via Squidge.
Faksimile fra Radcliffes hjemmeside, klikk på bildet for å komme dit og kikke på bildene.
