Her om dagen leste jeg i Berit Hedemanns utmerkede lærebok i radiojournalistikk, Hør og se, om hvordan akademikere bruker abstrakte begreper der en vanlig person ville nevnt konkrete situasjoner. Hedemanns eksempel: Akademikeren sier «Jeg opplever meg ikke hovedsakelig som lykkelig nå,» mens en ikke-akademiker sier «Jeg ligger og vrir meg i senga flere timer før jeg får sove.» Bare det siste eksemplet skaper et bilde i lytterens hode.
Man kan betrakte akademia som en institusjon hvor studentene systematisk avlæres god språklig formidling. Gode retoriske og fortellende grep, som eksempler, bilder og metaforer, erstattes av abstraksjoner, forbehold og passivkonstruksjoner.
I morges slo det meg at den samme abstraktifiseringen skjer på mange flere og mer snikete måter, en påvirkning som man må kjempe mot hver dag om man jevnlig er i kontakt med det akademiske språket. Etter å ha sett et oppslag i Aftenposten spurte jeg samboeren min: «Er det sånn at man må jobbe i staten for å få lån i Husbanken?» og i det samme merket jeg at det hørtes helt idiotisk ut. Ordet «man» kan, selv etter mange års kamp, snike seg ubemerket inn i en skrevet tekst – men det stikker seg ut som en falsk tone når jeg sier det høyt.
Jeg har merket meg tidligere at ordet ikke klinger bra muntlig – for meg høres det bedre ut om jeg sier «Er det bare folk som jobber i staten som kan ha lån i Husbanken?» I dag slo det meg også at man-infeksjonen er et subtilt eksempel på det Hedemann nevner. Ingen kan se for seg «man», men man kan tross alt se for seg, til en viss grad, «folk som jobber i staten.» Eller, jeg kan i alle fall se dem for meg.
Og, selvfølgelig: alle forekomstene av «man» lenger oppi denne teksten kunne med fordel vært byttet ut. Hvem betrakter akademia i andre avsnitt? Jo det er jeg, som også skriver denne teksten, dermed kunne jeg like gjerne skrevet «Akademia er en instutusjon …» Hvem kjemper mot språket noen linjer lenger ned? Jo, det er også meg – jeg håper du kan se det for deg.