Kan det bli bra skriving av at folk konkurrerer om å skrive så dårlig som mulig? Og hvor bra kan man skrive før det blir dårlig?
De årlige Bulwer-Lytton-prisene er tildelt. Konkurransen har blitt avholdt siden 1982, og er oppkalt etter Edward George Bulwer-Lytton, som skrev den beryktede åpningslinjen «Det var en mørk og stormful natt …» Deltakerne kappes om å skrive dårlige åpningssetninger, og kan vinne i en rekke kategorier, som krim og barnelitteratur. Det kan se ut til at det har krystallisert seg et mønster, som kan observeres tydelig i krimvinneren, for eksempel:
She slinked through my door wearing a dress that looked like it had been painted on … not with good paint, like Behr or Sherwin-Williams, but with that watered-down stuff that bubbles up right away if you don’t prime the surface before you slap it on, and – just like that cheap paint – the dress needed two more coats to cover her. — Sue Fondrie, Appleton, WI
Passasjen starter med en velbrukt klisje, for så å trekke den uutholdelig langt, eller i en absurd retning, som i årets vinnerbidrag totalt:
As he told her that he loved her she gazed into his eyes, wondering, as she noted the infestation of eyelash mites, the tiny deodicids burrowing into his follicles to eat the greasy sebum therein, each female laying up to 25 eggs in a single follicle, causing inflammation, whether the eyes are truly the windows of the soul; and, if so, his soul needed regrouting.
Nå kan det imidlertid innvendes at disse øvelsene er ganske gode, i alle fall mye mer interessante enn de mange som bare anvender klisjeene tankeløst. Faktisk kan vi lese disse setningene som prakteksempler på fremmedgjøring, å ta noe som er velkjent, en klisjé, og skildre det på en måte som får det til å virke nytt og friskt.
Noen av bidragene framstår som overdrevne similer:
‘The stifling atmosphere inside the Pink Dolphin Bar in the upper Amazon Basin carried barely enough oxygen for a man to survive – humid and thick the air was and full of little flying bugs, making the simple act of breathing like trying to suck hot Campbell’s Bean with Bacon soup through a paper straw.
‘
Men ikke mer overdrevet enn at de minner om de gode similene som ofte preger for eksempel amerikansk magasinjournalistikk. Ta for eksempel denne som jeg merket meg her om dagen da jeg leste en New Yorker-artikkel om TED-konferansen i California:
TED’s attendee list looks like something a Harvard development officer might hallucinate after huffing too much envelope glue.
Det finnes en kultur for å utvikle similer, gjerne med flere ledd, i amerikansk journalistikk, av et omfang som man sjelden ser i norske publikasjoner. Forresten, tillat meg å sitere et helt avsnitt fra samme artikkel, hvor journalist Nathan Heller sammenligner TEDs nåværende og forhenværende sjef, med et veritabelt blomsterbed av similer, metaforer og velplasserte beskrivelser og fakta:
The men are temperamental opposites. Where Wurman presents himself as an iconoclastic oracle, Anderson trades in an Oxbridge style of self-deprecation, apologizing for his feeble efforts even as he drives his cannons swiftly up the hill. (Anderson took only one call during the time I spent with him; it was from Michael Bloomberg.) When Anderson speaks, it’s with his gaze cast to one side; when he listens, it’s with narrowed eyes and his lips slightly open, as if trying to taste a passing breeze, traits that give him an air of feline circumspection. He wears a lot of vests.
Det er så overdådig velformulert at det nesten blir for mye, som et verbalt Dagobert-smørbrød. Men det går akkurat, ikke minst på grunn av den korte, konkrete avslutningssetningen som forankrer avsnittet. Eller?
