Jeg har gjort nok en DJ-gig for P2s Radiofront. Denne gangen har jeg snakket om å plukke opp løse tråder og gjenglemt skrot, og hva det betød for Mobys Run On, King Crimsons One More Red Nightmare og Miles Davis’ Donna Lee (I Tierney Sutton-tagning i programmet). Klikk her for å lytte eller laste ned.
Supermann er tilbake, melankolsk og uten kryptonitt. Jeg skriver litt i Dagbladet om hvordan han er blitt gjenoppfunnet tidligere, og hva som er konstant.
Jeg har debutert på radio i dag. Nærmere bestemt på P2s Radiofront, som ville ha meg til å plukke tre låter ut fra temaet «Malplassert» og lese inn ett mikroessay om hver av dem. Jeg valgte «Englishman in New York», «Glass Onion» og «Like Humans Do». Om du vil vite hvorfor, kan du høre eller laste ned her.
Denne artikkelen sto på trykk i magasinet Perspektiv i desember 2012.
Hvem skal redde oss fra å drukne i informasjonsstrømmen? Data- og tall-eksperter kan være vår generasjons uventede helter.
«90 prosent av datamengden i verden ble skapt i løpet av de to siste årene,» uttalte nylig statistikeren Nate Silver til et amerikansk radioprogram. Utsagnet er oppsiktsvekkende av to grunner: For det første viser det hvilken forbløffende mengde digital informasjon som produseres nå for tida. For det andre var tallknuseren Silver ikke intervjuet som en kjedelig, anonym forskerkilde. 34-åringen og hans bragder var hovedfokuset for saken, han var innom studio på sin triumfferd gjennom alle store medier: Verdens første statistiker-superstjerne.
Mens den totale mengden informasjon vokser eksplosivt, er kun en liten del særlig nyttig for den som vil forstå verden. De interessante faktaene må først lokaliseres, og så må de settes i sammenheng. Matematiske modeller og dataprogrammer må analyseres og beregne materialet før det blir anvendelig for vanlige folk. Det er denne tilstanden, og folk som Nate Silver, som får folk til å snakke om en global «Nerdenes hevn».
I dag publiserte NRK en kommentar om nye perspektiv på friluftsliv. Ser vi her online-menneskets lengtende blikk mot naturen? Et forsøk på å injisere den nye mannsrollen med rødt blod? Naturnyting som luksusgode og imagebygging for den som vet å «ta seg god tid» i en stresset tilværelse?
En annen mulighet, som jeg ikke kom så mye inn på, er at friluftsliv som livsstil nå oftere hektes sammen med miljøvennlighet. Den miljømessige gevinsten ved friluftslivet kan nok diskuteres, særlig for dem som kjører bil ut av byen og kjøper stadig nytt turutstyr designet i Nederland og produsert i Kina. Rollemodell Zach Klein viser en forbilledlig vilje til gjenbruk med sin blogg Beaver Brook, hvor han og vennene hans dokumenterer resirkulering av en gammel låve til lekker hytte. Men miljøavtrykket og selvbergingsavkastningen ble redusert noe av at bjelkene ble transportert mange mil, renset og kjemisk behandlet før de ble gjenreist et helt annet sted etter spesifikasjoner fra en arkitekt.
De fleste er fornøyde med å nyte drømmen om det enkle livet i små porsjoner, via hytteblogger eller en dagstur. Men for noen blir det virkelig et liv, ikke bare livsstil. Som Andrea Hejlskov, en dansk forfatter og coach (og kvinne) som har valgt å flytte med familien off the grid, ut i naturen, og nå oppsøkes av journalister som stiller spørsmål av typen «Det er vældig trendy lige nu med nøjsomhed og den slags. Er i montro en del af den kreative klasses seneste dille?» Hvordan avisen fant henne ute i skogen, sier du? Hun har jo selvfølgelig egen blogg.
I kveld er det premiere i Oslo på My Fair Lady. Som mange vet, er musikalen en slags feelgood-versjon av George Bernard Shaws stykke Pygmalion, og en av endringene som ble gjort for å minske tyggemotstanden, var å mørne det hele med en happy ending. I George Bernard Shaws versjon kommer nemlig ikke den søte piken tilbake til professoren, avskjeden hennes er permanent.
Shaws teaterpublikum hadde for ikke særlig sans for realistiske slutter, de heller. Stykket ble mye mer populært da regissøren innførte noen grep for å antyde at de to hovedpersonene likevel ville bli sammen til slutt, blant annet ved å la professoren kaste en blomsterbukett til sin elev, og la henne komme inn igjen. Shaw ble rasende, og skrev en ettertekst til senere oppsetninger som slo fast at en romantisk finale var utenkelig.
La meg benytte anledningen til å gjentrykke denne teksten om vår kulturs preferanse for happy endings før og nå, og hvorfor det voksende hjemmekinomarkedet kan forandre filmsluttens vesen:
Jeg leser for tida boka «The Marriage Plot» av Jeffrey Eugenides. En svært deprimert og intelligent person i boka, som synes å ha visse likhetstrekk med David Foster Wallace, skildrer i ett kapittel sine timer med en psykolog. Leonard, som han heter, prøver konstant å forutsi hva psykologen er ute etter, og finne de rette svarene for å kontrollere psykologens inntrykk, i en spiral av selvbevissthet:
‘As he answered the doctor’s questions, Leonard felt as though he were being interrogated for a crime. He tried, when he could, to tell the truth, but when the truth didn’t serve his cause he embellished it, interpreting it as either favorable or unfavorable, and shifting his next response accordingly. Often he had the impression that the person answering questions from the scratchy armchair was a dummy he was controlling, that this has been true throughout his life, and that his life had become so involved with operating the dummy that he, the ventriloquist, had ceased to have a personality, becoming just an arm stuffed up the puppet’s back.’
Mens jeg leste den siste delen av avsnittet, tenkte jeg, det var sannelig et fint bilde, og følte et lite estetisk rush inni magen. Men så begynte jeg å tvile, umiddelbart. Var det virkelig en fin metafor, eller var det bare noe Eugenides hadde tenkt ut at ville høres ut som en fin metafor? Var den ikke litt for ”fin metafor-aktig”? Og så søkte jeg på nettet og så at veldig mange andre lesere av boka hadde sitert dette utdraget på bloggene sine, og jeg var i tvil om det bekreftet at det var en fin metafor, eller om det betydde at det var en varmesøkende rakett rettet mot leseres sitatrefleks, siden min første tanke også hadde vært å sitere den på bloggen min.
Og først da slo det meg at jeg er psykologen og Eugenides er Leonard, og jeg prøver å tyde om han er oppriktig i det han sier eller ikke, og han prøver å være oppriktig, men samtidig kanskje å tilfredsstille meg. Og hvem vet egentlig, hvem greier å se forskjellen?
Hver film viser en ung dame som sitter ved et bord, med en bok foran seg. For eksempel William Blakes Leaves of Grass, eller Bret Easton Ellis’ American Psycho. De presenterer seg, og begynner å lese.
Etterhvert blir det tydelig at det foregår noe annet også. Tegnene viser seg gradvis: Ansiktsuttrykk og rykninger som vanskelig kan henge sammen med teksten, så stønning, problem med å lese teksten, latterutbrudd, og ukontrollerte håndbevegelser.
Det skal ikke mye research til for å avsløre at hemmeligheten er en kvinnelig assistent under bordet, som er utstyrt med et Hitachi massasjeapparat og ordre om å distrahere oppleserne fra opplesningen. Hele spenningen i videoene handler likevel om det som er skjult – vi ser aldri hva som skjer under bordet, vi ser bare resultatet, og hovedpersonens kamp for å fortsette med høytlesningen. En klassisk kamp mellom kropp og sinn, iscenesatt på en nærmest karikert måte. En kan formelig fornemme nerveimpulsene som sendes mellom underliv og hjerne, ut i de sitrende lemmene, og språksentrets forgjeves kamp for å beholde fokus på teksten.
I et intervju med Salon.com har Cubitt fortalt litt mer om prosessen og sine egne tanker om prosjektet. Ideen om å vise orgasme uten genitalier er selvsagt ikke nytt, både Andy Warhols verk Blow Job, mer idealistiske opplysningskampanjer, Benetton har gjort noe lignende, og det finnes helt sikkert nettsteder viet til egne subsjangre innen feltet.
I en mer subtil parallell minner det om skuespillerteknikk. Mange varianter av Stanislavskij-metoden eller annen method acting baserer seg på en lignende dynamikk mellom kropp og hode. På et seminar på KhiO, fhv. Statens Teaterhøgskole, fikk jeg en gang beskrevet teknikken omtrent som følger: Skuespilleren skal lære seg teksten, og i tillegg finne en motivasjon og et mål som skal gi seg uttrykk i det kroppslige spillet. Replikkene og kroppsspråket skal leve to forskjellige liv, gjerne i motsetning, og derfra kommer spenningen i rollen. Jeg sier at jeg ikke liker deg, men kroppen min viser det motsatte, for eksempel.
Og, som kroppsspråkekspertene sier, når signalene er i konflikt, stol på kroppen. Sånn er det også i skuespillerpraksisen: Kroppen forteller sannheten, ordene er garnityr eller løgn.
Selvfølgelig er dette et stykke unna Cubitts vibratordrevne dramatikk. Men motsetningen ligner. Og er disse videoene anti-intellektuelle? Er konklusjonen at ordet ikke kan stå seg mot kroppens enkle gleder? Eller er det interessante det som skjer i midten, når opplesningen og opphisselsen synes å flyte over i hverandre?
En annen skuespillerøvelse jeg fikk se på dramaseminaret, var en enkel teknikk: En skuespiller som resiterte en tekst flatt, fikk beskjed om å balansere en stol i den ene håndflaten mens han leste teksten på nytt. Anstrengelsene og utfordringene som kom fra den vippende stolen var ikke tematisk koblet til teksten på noe vis. Skuespilleren måtte respondere fysisk, kjenne på stolens balanse, gjøre små justeringer og utfall i det den holdt på å velte ut av hånda. Men for den som hørte på teksten, var det tydelig å høre at den var mer levende, full av variasjon og impulser. Setningene fløt sammen med kroppens arbeid, og det var ikke lenger flatt, det var menneskelig.
Cubitts videoer fanger også oppmerksomheten fordi de befinner seg mellom to verdener. Det er merkelig befriende å se en orgasme uten å være distrahert av nakne kropper og kjønnsorganer. De små viftende håndbevegelsene får en helt annen virkning, når fingrene ufrivillig klorer seg fast i boksidene synes det å si langt mer om kroppslig nytelse enn en grafisk framstilling av fysisk samkvem. Om disse filmene sier veldig mye om litteraturen er jeg mer usikker på.
I kveld er jeg en av tre gjester på det relativt nye talkshowet Sent med Simen Sund, som sendes på TV2 Zebra klokka ti. De andre gjestene er Dominika Peczynski, som driver en nettdatingside, Victoria Milan, for gifte folk som vil være utro, og komikeren Christer Torjussen, som deler sine innsikter om prompehumor. Selv snakker jeg om boka mi, Skitt. Et dirty trekløver, altså.
Mitt pirrende emne i programmet er «sex og avsky». Temaet dukker opp her og der i Skitt, men i tillegg kom jeg nylig over denne nederlandske studien, som er gjort etter at boka kom ut. Forsøket ble gjort for å undersøke sammenhengen mellom sex og avsky. Eller rettere sagt den manglende sammenhengen. I avskyforskningen regner forskerne vanligvis kroppssekreter som sæd, svette og spytt for å være avskyens kjøtt og poteter, så å si. Pålitelige og velprøvde avskyvekkere. Men i en opphetet situasjon bekymrer ikke dette oss nevneverdig. Som nederlenderne siterer Freud på i sin artikkel: «A man, who will kiss a pretty girl’s mouth passionately, may perhaps be disgusted by the idea of using her tooth-brush.»
I forsøket ble tre grupper med kvinner utsatt for ulike visuelle stimuli: En erotisk film (av den «kvinnevennlige» sorten, presiserer forskerne), ekstremsportklipp, og scener av tog i bevegelse (ment å ikke være opphissende på noe vis – vi får regne med de unngikk den pikante sluttscenen fra «North by Northwest»).
Deretter ble kvinnene bedt om å utføre standardarsenalet av tester i avskyforskningen, som å drikke fra et glass med et falskt insekt i, spise av en kjeks som lå ved siden av en levende mark, etc. Kvinnene som kom rett fra den erotiske visningen viste seg å være mer villige til å gjøre de ekle tingene enn de andre.
En eller annen mekanisme er altså i funksjon når vi er kåte, som får oss til å bli mer grisete. Knapt så overraskende. Det minner også mye om Murray Davis’ fine gamle fenomenologiske studie av sex, Smut, hvor han skildrer den nødvendige glidningen fra hverdagen og inn i «erotisk virkelighet». Forspill, som det kalles. Kjønnsorganer fortoner seg monstrøse om de spretter fram for tidlig.
I samtalen nevner Dominika noe lignende om nettsidene sine: Hun er oppgitt over de mange mennene som innbiller seg at de kan gå rett på grisepraten i chaten uten noe som helst innledende bli kjent-prat. Om noen har noe å lære av nederlenderne, er det sannsynligvis disse gutta: Først si pent hallo og hvem du er, så kanskje etter hvert gli mot litt kvinnevennlig erotikksnakk.
I disse tider, hvor alle psykologiske mekanismer underlegges hjerneforskernes lupe, er det merkelig at det ikke finnes noen studier som undersøker sammenhengen mellom avskydesensitivering og seksualaktens aktive hormoner, som oxytocin. Jeg spår at den er rett rundt hjørnet. Nyhetsoverskrift: «”Cuddle hormone” turns you into a filthy girl.»
