Category Archives: Ukategorisert

Dødsmorsomt

ImageKan kreft være morsomt? Ja, det og mere til, har Tig Notaro bevist.

Da den amerikanske komikeren Tig Notaro kom på scenen på klubben Largo i august i år, framsto det som starten på en helt vanlig stand up-forestilling. I rundt 20 sekunder. «Hei alle sammen,» sa hun til lyden av applaus, «takk, takk, hvordan går det? Jeg har kreft.»

Fra det øyeblikket fortonte showet seg ganske annerledes. En uke før hadde Notaro fått diagnosen dobbel brystkreft, og dagen i forveien fikk hun høre at kreften var i fase to og muligens hadde spredd seg til lymfekjertlene. Hun kunne ikke gå på scenen og levere de samme vitsene som vanlig, så hun fortalte sannheten. I en halvtime røpet hun ikke bare sine tanker om kreften, men også om at mora hennes nylig døde tragisk og at kjæresten forlot henne. På en morsom måte.

En vanlig teori om humor er at den opprinnelig er en forsvarsmekanisme, en av mange måter å takle vanskelige og farlige ting. Notaros evne til å omforme noe dypt tragisk og skremmende til humor er et eksempel på noe veldig menneskelig, og samtidig håndverk på ekstremt høyt nivå. Opptakene av forestillingen røper at publikum har vidt forskjellige måter å takle opptrinnet på, og det veksler hele tida. Noen gråter. Noen er stille. Noen ler. Andre hysjer på dem som ler.

Notaro improviserer hele tiden, hun lytter til salen, snur stemingen. Hun beroliger dem, hun får dem til å eksplodere i latter. Det er som om både hun og publikum utfører en kollektiv balansekunst over en avgrunn. Den kjente komikeren Louis CK var tilstede, og kalte etterpå forestillingen for en av de beste han hadde sett noen gang. Han har nå gjort den tilgjengelig for salg på sin nettside.

ImageBåde Notaro og CK er blitt intervjuet på radioprogrammet Fresh Air, og sier mye interessant om hva humor kan gjøre og være. Et utdrag av forestillingen kan høres på den siste podcasten til This American Life.

Da jeg skrev om skitt og humor i Skitt, kom jeg borti forskeren Robert Provine, som kunne fortelle at sjimpanser lager latter-aktige lyder når de lekeslåss. En teori er at de signaliserer til hverandre at de fortsatt bare leker, at det ikke er på alvor. Lykkeforskeren George Vaillant har rangert humor som en av de sunneste måtene å takle livets prøvelser på (andre teknikker i vårt arsenal er paranoia, stormannsgalskap og intellektualisering).

Pinlige situasjoner og prompehumor i film framkaller latter fordi det er ubehagelig, potensielt farlig – gjennom latteen forsikrer vi hverandre om at det går bra, vi skal ikke dø. Notaro tok det hele ett skritt lenger den kvelden på Largo. Hun skulle kanskje dø, og valgte humoren for å takle det.

I ettertid har Notaro fjernet begge brystene, og det ser ut som det skal gå bra. Forestillingen anbefales, den er full av intense øyeblikk. Som når hun roer ned en opprørt kvinne i salen: «Relax, it’s ok. You’ll be ok.» For så å snu om, komitragisk, som om hun kommer på det i samme øyeblikk: «I won’t, but you will.» Latter.

Ekle ritualer

De siste dagene har avisene gjengitt en rekke vemmelige detaljer fra opptaksritualene til søsterskapet Gjevon og brorskapet Fraternitas ved Drammen videregående skole forrige uke. 15- og 16-åringer er blitt pisket, dynket i kaldt vann, tvunget til å spise rå innvoller, og ydmyket på andre vis.

I boka Skitt har jeg beskrevet hvordan slike ritualer ikke er særtilfeller. Det er et gjenkjennbart mønster, gjerne hos eksklusive institusjoner. Jeg har selv sett ferske studenter ved gamle NTH spise fiskeslo og kravle gjennom dritt for å bli tatt opp i de ærverdige linjeforeningene, og mange andre universiteter har lignende ritualer, for ikke å snakke om den norske russetida, som har mange av de samme elementene.

Et utdrag fra det aktuelle kapitlet i boka er har vært trykket i Dagbladet, og er lagt ut på denne sida.

Hvor kommer denne tendensen fra? Slike «manndomsprøver» knyttet til ekstreme påkjenninger har en enda eldre historie i religiøse og primitive ritualer, samtidig som de lever videre i kunst og populærkultur. For anledningen legger jeg ut denne artikkelen om emnet, som opprinnelig sto på trykk i Dagbladet 11. november 2010:

Read more of this post

Noen liker Skitt

I dag har jeg fått veldig mye hyggelig oppmerksomhet fordi boka mi, Skitt, ble tildelt Bokhandlerforeningens fagbokpris. Prisen er nyopprettet, og gis annethvert år til en oversetter og en forfatter, og deles ut i samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Jeg er den første forfatteren som mottar den, i fjor gikk den til oversetteren Alexander Leborg.

Aftenposten/Adresseavisen gjorde et lite intervju med meg i anledning prisen.

Selve overrekkelsen skjer fredags kveld på Oslo Bokfestival, og da skal jeg også ha et lite skitt-foredrag – den som måtte ha lyst til å stikke innom kl 19.15 i Saras telt i Spikersuppa, er hjertelig velkommen.

Det beste av det verste

Kan det bli bra skriving av at folk konkurrerer om å skrive så dårlig som mulig? Og hvor bra kan man skrive før det blir dårlig?

De årlige Bulwer-Lytton-prisene er tildelt. Konkurransen har blitt avholdt siden 1982, og er oppkalt etter Edward George Bulwer-Lytton, som skrev den beryktede åpningslinjen «Det var en mørk og stormful natt …» Deltakerne kappes om å skrive dårlige åpningssetninger, og kan vinne i en rekke kategorier, som krim og barnelitteratur. Det kan se ut til at det har krystallisert seg et mønster, som kan observeres tydelig i krimvinneren, for eksempel:

She slinked through my door wearing a dress that looked like it had been painted on … not with good paint, like Behr or Sherwin-Williams, but with that watered-down stuff that bubbles up right away if you don’t prime the surface before you slap it on, and – just like that cheap paint – the dress needed two more coats to cover her. — Sue Fondrie, Appleton, WI

Passasjen starter med en velbrukt klisje, for så å trekke den uutholdelig langt, eller i en absurd retning, som i årets vinnerbidrag totalt:

As he told her that he loved her she gazed into his eyes, wondering, as she noted the infestation of eyelash mites, the tiny deodicids burrowing into his follicles to eat the greasy sebum therein, each female laying up to 25 eggs in a single follicle, causing inflammation, whether the eyes are truly the windows of the soul; and, if so, his soul needed regrouting.

Nå kan det imidlertid innvendes at disse øvelsene er ganske gode, i alle fall mye mer interessante enn de mange som bare anvender klisjeene tankeløst. Faktisk kan vi lese disse setningene som prakteksempler på fremmedgjøring, å ta noe som er velkjent, en klisjé, og skildre det på en måte som får det til å virke nytt og friskt.

Noen av bidragene framstår som overdrevne similer:

‘The stifling atmosphere inside the Pink Dolphin Bar in the upper Amazon Basin carried barely enough oxygen for a man to survive – humid and thick the air was and full of little flying bugs, making the simple act of breathing like trying to suck hot Campbell’s Bean with Bacon soup through a paper straw.

Men ikke mer overdrevet enn at de minner om de gode similene som ofte preger for eksempel amerikansk magasinjournalistikk. Ta for eksempel denne som jeg merket meg her om dagen da jeg leste en New Yorker-artikkel om TED-konferansen i California:

TED’s attendee list looks like something a Harvard development officer might hallucinate after huffing too much envelope glue.

Det finnes en kultur for å utvikle similer, gjerne med flere ledd, i amerikansk journalistikk, av et omfang som man sjelden ser i norske publikasjoner. Forresten, tillat meg å sitere et helt avsnitt fra samme artikkel, hvor journalist Nathan Heller sammenligner TEDs nåværende og forhenværende sjef, med et veritabelt blomsterbed av similer, metaforer og velplasserte beskrivelser og fakta:

The men are temperamental opposites. Where Wurman presents himself as an iconoclastic oracle, Anderson trades in an Oxbridge style of self-deprecation, apologizing for his feeble efforts even as he drives his cannons swiftly up the hill. (Anderson took only one call during the time I spent with him; it was from Michael Bloomberg.) When Anderson speaks, it’s with his gaze cast to one side; when he listens, it’s with narrowed eyes and his lips slightly open, as if trying to taste a passing breeze, traits that give him an air of feline circumspection. He wears a lot of vests.

Det er så overdådig velformulert at det nesten blir for mye, som et verbalt Dagobert-smørbrød. Men det går akkurat, ikke minst på grunn av den korte, konkrete avslutningssetningen som forankrer avsnittet. Eller?

Zombie-substantivene vil spise hjernen din

Hvorfor demme opp teksten med lange, slappe substantiv, der kjappe verb kunne tilført liv?

Image

Den amerikanske litteraturviteren Helen Sword har skrevet en kommentar i NY Times om en epidemi som angriper akademiske miljøer, byråkrati og næringsliv: Hver dag blir friske og uttrykksfulle verb infisert av en uhyggelig parasitt og eser ut til apatiske, bleke substantiv.

Mens zombie-substantiv er en betegnelse på resultatet, brukes ofte ordet verbocide om prosessen. Begge begrepene er ment å trekke oppmerksomheten mot et fenomen som gjør språket kraftløst og vagt. I sin grunnleggende form består alle setninger av en mini-historie. Noen gjør noe ( evt. med eller mot noen).

For eksempel:

Per slo Pål.

Men med en substantivering gjøres setningen raskt både lengre og mer ullen:

Slåing ble utført av Per overfor Pål.

Subjektet kan til og med forsvinne helt.

Et tilfelle av slåing inntraff, med Pål som den skadelidende part.

Eller som i George Orwells satiriske eksempel fra Politics and the English Language (1946) på en «moderne engelsk oversettelse» av en bibelpassasje, gjengitt i Swords tekst:

I returned and saw under the sun, that the race is not to the swift, nor the battle to the strong, neither yet bread to the wise, nor yet riches to men of understanding, nor yet favour to men of skill; but time and chance happeneth to them all.

Here it is in modern English:

Objective considerations of contemporary phenomena compel the conclusion that success or failure in competitive activities exhibits no tendency to be commensurate with innate capacity, but that a considerable element of the unpredictable must invariably be taken into account.

Når et ord skifter klasse ved hjelp av en ending, blir ordet lengre, og for enkelte kanskje mer imponerende; Paul Fussell i sin bok Class (1983) beskrev jakten på flere stavelser per ord som en typisk middelklasselidenskap. (Det skal nevnes at det samme kan oppnås ved å gjøre substantiver til verb, som i operasjonalisere.)

Akademikere er kanskje enda mer tilbøyelige til å øke tekstens kjøttvekt på dette viset. Princeton-psykologen Daniel M. Oppenheimer har studert denne tendensen i sin artikkel «Consequences of Erudite Vernacular Utilized Irrespective of Necessity: Problems with Using Long Words Needlessly.» Han antar (her holdt jeg på å skrive «tar utgangspunkt i en antakelse») at målet med ordforlenging er å virke smartere, og undersøker om effekten er som ønsket.

I flere forsøk har han laget flere versjoner av samme tekster, noen med korte ord, andre med lengre synonymer, og fått lesere til å rangere dem ut fra hvor smarte de tror forfatteren er. Resultatet er at tekstene med lengst ord anses for å være skrevet av de dummeste skribentene. Effekten er motsatt av den formodentlig ønskede.

Helen Sword er i sin NYT-kommentar elskverdig nok til å linke til Writers Diet, et nettsted hvor en skribent kan lime inn et utdrag av sin (engelske) tekst og få høre hvordan det står til med teksthelsa. Kanskje det hadde vært en idé for språkrådet, som ellers har en lignende satsing med sitt Klarspråk-prosjekt, hvor de også advarer mot substantivsjuka: «Å gjøre potetene til gjenstand for langvarig koking» er ikke noe annet enn å koke potetene lenge.»

Klikk her for bedre atferd

Image

Behaviorismen har gjenoppstått som selvhjelp-apper.

I en Guardian-sak forteller forfatter Helen Oyeyemi at hun går til drastiske tiltak for å tvinge seg selv til produktivitet. Hun har lastet ned en app, Write or Die, som automatisk begynner å slette det hun har skrevet om hun ikke har tastet inn noe på et gitt antall sekunder.

I motsetning til Oyeyemis piske-strategi, foreslår Nell Stevens en gulrot-app (eller for den med mer teoretiske referanser: Skinner heller enn Pavlov): Written? Kitten! forsyner deg med et nytt bilde av en søt kattunge hver gang du har skrevet en viss mengde ord.

Artikkelen har også samlet tips fra flere forfattere, og inkluderer en lang kommentartråd hvor folk diskuterer hva man skal gjøre for å ikke utsette skrivinga. I alle fall virker det som denne artikkelen er et godt utgangspunkt for endeløs prokrastinering ved å kartlegge anti-prokrastineringsredskaper.

The Atlantic Monthly hadde nylig en coversak som handlet om at app-veldet har gitt B.F. Skinners atferdsmodifisering en renessanse.  Skinner var den behavioristiske psykologen som mente vi kunne perfeksjonere oss selv ved å finne ut ved å sørge for belønning av positiv atferd.

Skinner ble kritisert for å behandle mennesker som viljeløse dyr, selv om man skulle tro det var lite kontroversielt at atferd påvirkes av belønning. Kanskje ble den Skinnerske metoden også blandet sammen med den mer uhyggelige kondisjoneringenA Clockwork Orange , som klart var mer Pavlovsk.

Med det store tilbudet av smartphone-apper, er atferdskontrollen flyttet fra et autoritært system til selvhjelpsdomenet. Atlantic-artikkelen beskriver en rekke redskaper for vektreduksjon, som Lose It!Disse programmene holder styr på kaloriinntak og vektkurve, og sørger for å gi deg positiv feedback fra andre brukere når du gjør det bra.

Også straffbaserte programmer finnes, som GymPact, en app som gir deg en bot hver gang du ikke drar på trening som planlagt. Eller programmer som Habit Maker Habit Breakersom lar deg definere alle slags vaner du vil legge deg til, som å gi komplimenter, eller venne deg av med, som å sukke høyt i offentlige rom.

Kanskje var Skinner bare for tidlig ute, men han kunne jo ikke ane at menn i hvite frakker ville kunne erstattes av små elektroniske dingser i lomma, og at det ville få det hele til å virke mye mer selvstyrt.

Om forplantning

I dag har Dagbladet publisert en artikkel jeg skrev om forplantningens mysterium. Hvorfor får folk fortsatt barn i en verden hvor det ikke lenger lønner seg økonomisk, verden trues av overbefolkning, og psykologene til og med påviser at barnløse synes å være lykkeligere enn foreldre?

Temaet har vært tatt opp i mange artikler internasjonalt de siste årene, og nylig ble tre bøker om emnet anmeldt i et bokessay i New Yorker, som jeg henviser til i Dagblad-artikkelen. Et annet ferskt innspill er den omstridte artikkelen om biologisk manipulering som Audun Lindholm og jeg har blogget om på Vagant.no, hvor en gruppe akademikere ledet av S. Matthew Liao foreslår å løse overbefolkningsproblemet ved for eksempel å gjøre framtidas mennesker mindre av størrelse.

Image

Tokyo-reportasje ute på Vagant.no

I fjor skrev jeg en reportasje fra Tokyo for Vagant, nå ligger den ute på Vagants nye nettsider. På jakt etter myter og sannheter om det moderne Japan møter vi nerder, roboter og små jenter i stuepikeuniformer og mye mer, inkludert oss selv i døra. Artikkelen er dessuten så lang som en liten boksingel, så det anbefales å lese den på instapaper eller med den fine «leser»-funksjonen på ipaden.

Image
Kontrollpanelet på et helt vanlig offentlig toalettmøbel i Tokyo.

Intervju med Jennifer Egan

Jeg har interjuet pulitzerprisvinner Jennifer Egan om hennes norgesaktuelle bok Bølle på døra for Dagbladet, og saken kan leses på nettsida deres.

Ekstrem forvandling

I anledning at Vagant for øyeblikket er ute med et temanummer om transhumanisme, hvor også jeg har bidratt litt, legger jeg ut min egen første artikkel om emnet, som i hine hårde sto på trykk i Dagbladet 14. september 2006. Til glede for nye lesere, som det heter.

Hvor mye kan menneskene forbedre seg selv før vi blir noe annet enn mennesker?

13. juli i år (2006) publiserte tidsskriftet Nature en artikkel om Matt Nagle. 25-åringen, som har vært helt lam i fem år etter en knivstikking, har nå fått hjernen koblet til en datamaskin, og via den klarer han å bevege en robotarm ved tankens kraft. Av bildene kunne man se at datapluggen var stukket inn i hjernen på toppen av hodet, og ikke i nakken som i «Matrix»-filmene. Likevel går tanken uvilkårlig til slike science fiction-scenarier, hvor skillet mellom menneske og maskin blir utydelig. Og vi vet at teknologier som først blir tatt i bruk for å hjelpe syke og svake, som regel finner flere bruksområder om etterspørselen er stor nok. Hvem kunne ikke tenke seg et par ekstra armer?

Om «menneske-med-robot-armer»-konseptet høres kjent ut, er det kanskje fordi du har sett det i «Spider-man 2». Kanskje har du også latt deg underholde av roboter med moralske kvaler i «I, robot», og mennesker med superkrefter i «Hulken». Vi kjenner teknologien fra fiksjonen, og av og til blir vi minnet på at noen jobber med å gjøre den til virkelighet. Etter hvert som de får det til, øker interessen for hva utviklingen kan gjøre med vår selvforståelse som mennesker.

Read more of this post