Bår Stenvik

Kan det bli bra skriving av at folk konkurrerer om å skrive så dårlig som mulig? Og hvor bra kan man skrive før det blir dårlig?

De årlige Bulwer-Lytton-prisene er tildelt. Konkurransen har blitt avholdt siden 1982, og er oppkalt etter Edward George Bulwer-Lytton, som skrev den beryktede åpningslinjen «Det var en mørk og stormful natt …» Deltakerne kappes om å skrive dårlige åpningssetninger, og kan vinne i en rekke kategorier, som krim og barnelitteratur. Det kan se ut til at det har krystallisert seg et mønster, som kan observeres tydelig i krimvinneren, for eksempel:

She slinked through my door wearing a dress that looked like it had been painted on … not with good paint, like Behr or Sherwin-Williams, but with that watered-down stuff that bubbles up right away if you don’t prime the surface before you slap it on, and – just like that cheap paint – the dress needed two more coats to cover her. — Sue Fondrie, Appleton, WI

Passasjen starter med en velbrukt klisje, for så å trekke den uutholdelig langt, eller i en absurd retning, som i årets vinnerbidrag totalt:

As he told her that he loved her she gazed into his eyes, wondering, as she noted the infestation of eyelash mites, the tiny deodicids burrowing into his follicles to eat the greasy sebum therein, each female laying up to 25 eggs in a single follicle, causing inflammation, whether the eyes are truly the windows of the soul; and, if so, his soul needed regrouting.

Nå kan det imidlertid innvendes at disse øvelsene er ganske gode, i alle fall mye mer interessante enn de mange som bare anvender klisjeene tankeløst. Faktisk kan vi lese disse setningene som prakteksempler på fremmedgjøring, å ta noe som er velkjent, en klisjé, og skildre det på en måte som får det til å virke nytt og friskt.

Noen av bidragene framstår som overdrevne similer:

‘The stifling atmosphere inside the Pink Dolphin Bar in the upper Amazon Basin carried barely enough oxygen for a man to survive – humid and thick the air was and full of little flying bugs, making the simple act of breathing like trying to suck hot Campbell’s Bean with Bacon soup through a paper straw.
‘

Men ikke mer overdrevet enn at de minner om de gode similene som ofte preger for eksempel amerikansk magasinjournalistikk. Ta for eksempel denne som jeg merket meg her om dagen da jeg leste en New Yorker-artikkel om TED-konferansen i California:

TED’s attendee list looks like something a Harvard development officer might hallucinate after huffing too much envelope glue.

Det finnes en kultur for å utvikle similer, gjerne med flere ledd, i amerikansk journalistikk, av et omfang som man sjelden ser i norske publikasjoner. Forresten, tillat meg å sitere et helt avsnitt fra samme artikkel, hvor journalist Nathan Heller sammenligner TEDs nåværende og forhenværende sjef, med et veritabelt blomsterbed av similer, metaforer og velplasserte beskrivelser og fakta:

The men are temperamental opposites. Where Wurman presents himself as an iconoclastic oracle, Anderson trades in an Oxbridge style of self-deprecation, apologizing for his feeble efforts even as he drives his cannons swiftly up the hill. (Anderson took only one call during the time I spent with him; it was from Michael Bloomberg.) When Anderson speaks, it’s with his gaze cast to one side; when he listens, it’s with narrowed eyes and his lips slightly open, as if trying to taste a passing breeze, traits that give him an air of feline circumspection. He wears a lot of vests.

Det er så overdådig velformulert at det nesten blir for mye, som et verbalt Dagobert-smørbrød. Men det går akkurat, ikke minst på grunn av den korte, konkrete avslutningssetningen som forankrer avsnittet. Eller?

Hvorfor demme opp teksten med lange, slappe substantiv, der kjappe verb kunne tilført liv?

Den amerikanske litteraturviteren Helen Sword har skrevet en kommentar i NY Times om en epidemi som angriper akademiske miljøer, byråkrati og næringsliv: Hver dag blir friske og uttrykksfulle verb infisert av en uhyggelig parasitt og eser ut til apatiske, bleke substantiv.

Mens zombie-substantiv er en betegnelse på resultatet, brukes ofte ordet verbocide om prosessen. Begge begrepene er ment å trekke oppmerksomheten mot et fenomen som gjør språket kraftløst og vagt. I sin grunnleggende form består alle setninger av en mini-historie. Noen gjør noe ( evt. med eller mot noen).

For eksempel:

Per slo Pål.

Men med en substantivering gjøres setningen raskt både lengre og mer ullen:

Slåing ble utført av Per overfor Pål.

Subjektet kan til og med forsvinne helt.

Et tilfelle av slåing inntraff, med Pål som den skadelidende part.

Eller som i George Orwells satiriske eksempel fra Politics and the English Language (1946) på en «moderne engelsk oversettelse» av en bibelpassasje, gjengitt i Swords tekst:

I returned and saw under the sun, that the race is not to the swift, nor the battle to the strong, neither yet bread to the wise, nor yet riches to men of understanding, nor yet favour to men of skill; but time and chance happeneth to them all.

Here it is in modern English:

Objective considerations of contemporary phenomena compel the conclusion that success or failure in competitive activities exhibits no tendency to be commensurate with innate capacity, but that a considerable element of the unpredictable must invariably be taken into account.

Når et ord skifter klasse ved hjelp av en ending, blir ordet lengre, og for enkelte kanskje mer imponerende; Paul Fussell i sin bok Class (1983) beskrev jakten på flere stavelser per ord som en typisk middelklasselidenskap. (Det skal nevnes at det samme kan oppnås ved å gjøre substantiver til verb, som i operasjonalisere.)

Akademikere er kanskje enda mer tilbøyelige til å øke tekstens kjøttvekt på dette viset. Princeton-psykologen Daniel M. Oppenheimer har studert denne tendensen i sin artikkel «Consequences of Erudite Vernacular Utilized Irrespective of Necessity: Problems with Using Long Words Needlessly.» Han antar (her holdt jeg på å skrive «tar utgangspunkt i en antakelse») at målet med ordforlenging er å virke smartere, og undersøker om effekten er som ønsket.

I flere forsøk har han laget flere versjoner av samme tekster, noen med korte ord, andre med lengre synonymer, og fått lesere til å rangere dem ut fra hvor smarte de tror forfatteren er. Resultatet er at tekstene med lengst ord anses for å være skrevet av de dummeste skribentene. Effekten er motsatt av den formodentlig ønskede.

Helen Sword er i sin NYT-kommentar elskverdig nok til å linke til Writers Diet, et nettsted hvor en skribent kan lime inn et utdrag av sin (engelske) tekst og få høre hvordan det står til med teksthelsa. Kanskje det hadde vært en idé for språkrådet, som ellers har en lignende satsing med sitt Klarspråk-prosjekt, hvor de også advarer mot substantivsjuka: «Å gjøre potetene til gjenstand for langvarig koking» er ikke noe annet enn å koke potetene lenge.»

I dag har Dagbladet publisert en artikkel jeg skrev om forplantningens mysterium. Hvorfor får folk fortsatt barn i en verden hvor det ikke lenger lønner seg økonomisk, verden trues av overbefolkning, og psykologene til og med påviser at barnløse synes å være lykkeligere enn foreldre?

Temaet har vært tatt opp i mange artikler internasjonalt de siste årene, og nylig ble tre bøker om emnet anmeldt i et bokessay i New Yorker, som jeg henviser til i Dagblad-artikkelen. Et annet ferskt innspill er den omstridte artikkelen om biologisk manipulering som Audun Lindholm og jeg har blogget om på Vagant.no, hvor en gruppe akademikere ledet av S. Matthew Liao foreslår å løse overbefolkningsproblemet ved for eksempel å gjøre framtidas mennesker mindre av størrelse.

I fjor skrev jeg en reportasje fra Tokyo for Vagant, nå ligger den ute på Vagants nye nettsider. På jakt etter myter og sannheter om det moderne Japan møter vi nerder, roboter og små jenter i stuepikeuniformer og mye mer, inkludert oss selv i døra. Artikkelen er dessuten så lang som en liten boksingel, så det anbefales å lese den på instapaper eller med den fine «leser»-funksjonen på ipaden.

Jeg har interjuet pulitzerprisvinner Jennifer Egan om hennes norgesaktuelle bok Bølle på døra for Dagbladet, og saken kan leses på nettsida deres.